Nærmeste skøytebane for Amund i hans oppvekstår var på Kongsvinger, der han begynte å konkurrere for Slåstad IL som 15-åring. I sitt første junior-NM, i Trondheim 1970, kom han på 12. plass. På Oppdal året etter vant han 500 meter og tok en 5. plass i mesterskapet – i god avstand fra Terje Andersen og Erik Vea, som igjen avgjorde kampen om NM-tittelen seg imellom. Men fremgangen var påtagelig, og tiden var inne til å skaffe seg bedre treningsforhold enn det som var mulig hjemme i Odalen. Det ble flytting til Hamar med overgang til gymnasliv på Katedralskolen og skøyteliv i Hamar IL, der Dag Fornæss forberedte seg til OL i Sapporo under sin trener Johs. Tenmann, som var blitt engasjert som NSFs sjefstrener foran OL-sesongen. Amund var tatt ut i forbundets talentgruppe, med Arne Lier som treneransvarlig. Dermed ble han allerede nå godt kjent med de to trenerne som skulle få avgjørende betydning for hans skøytekarrière.
I sine to første sesonger i Hamar IL konkurrerte Amund fortsatt i juniorklassen. Han fikk med seg to NM-sølv og en 4. plass i det første ISU-mesterskapet for juniorer i 1972, bak de kommende storløperne Kondakov og Kuzmenko fra Sovjet, og Terje Andersen. Norsk skøytesport var på denne tiden i en kritisk situasjon etter at de fleste av sportens største stjerner gikk inn i proffligaen ISSL etter OL i Sapporo, og Sten Stensen ble eneste nordmann som hevdet seg i allround-mesterskapene i 1973. Foran 1974-sesongen ble Amund tatt ut i forbundets allround-gruppe. Den bestod av 10 løpere, med Tor Berg og Finn Hodt som trenere. Dette var første gang alle de fire «S»-ene ble bragt sammen, og de ble samlet igjen i førjulslandskampen mot Nederland i Heerenveen. Ingen hadde tro på norsk revansj etter Nederlands utklassing på Kongsberg forrige sesong, men hjemmefavorittene dro inn en ytterst knepen seier. Det skyldtes ikke bare norsk dominans i sprintklassen, der Per Bjørang vant alle fire løp, men også en oppsiktsvekkende debut av Amund Sjøbrend, som vant både 500 og 1500 meter.
Til Nyttårsløpene 1974 på Bislett kom Göran Claeson, siste års europa- og verdensmester. Men Amund vant igjen 1500m og tok en klar sammenlagtseier foran Claeson og Stensen. To uker senere vant Norge landskampen mot Sovjet på Valle-Hovin, der Per Bjørang satte norsk rekord på 500m og vant alle fire løp i sprintklassen. Igjen hadde Norge fire «S» på allroundlaget; Storholt vant 500m, Stensen 3000 og 5000 meter, og Amund vant 1500m etter å ha slettet Claesons banerekord.
EM i Eskilstuna ble en nervepirrende Claeson/Sjøbrend-duell. Svensken hadde en hårfin ledelse etter 1. dag, da Amund vant 500m og ble nr. 3 på 5000m. Så satte Amund seg i førersetet da han slo svensken med halvannet sekund på 1500m og vant distansen etter et spennende samløp med Asle T. Johansen. Claeson «vant» trekningen på 10000m, og klarte så vidt (0,46 sekunder) å hente inn Amunds forsprang. VM i Inzell ble like spennende; der endte det med norsk mester etter en avgjørende milduell mellom Sten Stensen og Harm Kuipers. Claeson ledet etter 3 løp, men nå var han uheldig med trekningen og fikk værgudene mot seg på 10000m. Amund var best av favorittene på 500m, men i 1. par på 5000m skremte han forventningsfulle fjernsynsseere med et dramatisk fall ved målpassering etter en kollaps på de siste rundene. Skadet etter fallet, og med sykdom i kroppen, fikk Amund startforbud i resten av VM. Men han var snart tilbake på isen, og vant et jevnt oppgjør med Asle T. om plassen bak verdensmester Stensen under NM i Alta. Sesongen ble avsluttet med enda en prestisjegivende seier på 1500m, i landskampen mot Sovjet i Medeo. Han falt på 500m, men de norske allround-løperne var likevel best sammenlagt, med Storholt på topp foran Stensen og med Asle T. Johansen på fjerdeplass. Og årets sprint-verdensmester Per Bjørang var igjen bedre enn Sovjets stjernesprintere. Optimismen var tilbake i norsk skøytesport, proffligaen var en saga blott, og neste sesong skulle det være VM på Bislett!
Amund måtte justere ambisjonene etter en meniskoperasjon i august. Han kom likevel med på laget til EM i Heerenveen, som for første gang bestod av de fire «S»-ene. Etter fall på 500m ble tredjeplassen på 1500 meter Amunds beholdning fra mesterskapet, der de tre lagkameratene tok hver sin distanseseier: Stenshjemmet på 500m, Storholt på 1500m og Stensen på 5000m. Sten vant EM-gullet foran rivalen Kuipers fra VM i Inzell. Jan Egil ledet etter 3 løp og tapte bronsen til Piet Kleine med minst mulige margin. Også VM på Bislett gav norsk vinner på de tre første distansene; nå vant Storholt 500m og Sjøbrend 1500m. Mesterskapet ble likevel en norsk nedtur, da 5000m-vinner Stensen sakket nesten en halv runde bak makker Ivanov i milløpet og endte på 4. plass sammenlagt bak Kuipers, Ivanov og Kondakov. Etter en ny sovjetisk maktdemonstrasjon i Medeo-landskampen besluttet skøyteledelsen å tilby Amunds trener, Johs. Tenmann, rollen som sjefstrener for allroundlaget inn mot OL-sesongen 1976.
Johs. Tenmann hadde hatt betinget suksess med sitt opplegg foran OL i Sapporo, da det varte og rakk før løperne viste tegn til fremgang og OL-forventningene meldte seg hos publikum. Nå skulle alt bli annerledes. Etter førjulslandskampen på Dokka, der Nederlands allround-løpere ble statister, visste hele Norge hva og hvem «De fire S-ene» var: De vant hver sin distanse og tok 10 av 12 pallplasser. I Amunds sykefravær stod de øvrige «S»-ene i en klasse for seg i Nyttårsløpene, og her var det de fryktede sovjetiske løperne Ivanov, Kondakov, Martsjuk og Varlamov som ble gjort til statister. Amund var tilbake i landskampen mot Sovjet på Elverum. Den ble en kopi av oppgjøret mot Nederland, og det var ingen tvil om hvilke fire løpere som skulle representere Norge i EM.
Både Bislett og S-ene viste seg fra sin beste side på EMs første dag, med god avstand til beste utlending, Hans van Helden, både på 5000m og sammenlagt. Amund startet søndagen med å sette norgesrekord på1500m, før Kay gjenerobret rekorden og tok en klar ledelse etter 3 løp. Dermed holdt det ikke for Amund at han vant samløpet på 10000m med 80 meter og slo Maiers norgesrekord 15.20,3 fra EM 1968 med 14 sekunder. Tittelkampen ble ikke avgjort før paret Stensen-Storholt var i mål. Sten klarte å legge Jan Egil de nødvendige 12 sekunder bak seg, men manglet 0,1 sekund for å passere Kay sammenlagt, til tross for ny verdensrekord 14.50,31. Amund måtte nøye seg med 4. plassen, men publikum ropte ham frem til pallen under medaljeseremonien!
Neste helg skulle Amund forsvare fjorårets NM-tittel. Men også i Trondheim stod kampen om laurbærkransen mellom Stenshjemmet og Stensen, igjen med Kay som vinner. I Storholts fravær ble det tredjeplass på Amund, men etter en svak 1500m kunne han ikke rokke Terje Andersens billett til den tredje OL-plassen på distansen. Ti dager senere stilte Amund til start i 16. par på den olympiske 5000-meteren i Innsbruck. Da var forholdene blitt forverret så mye at kampen om OL-medaljene for lengst var avgjort i favør av Stensen, Kleine og van Helden. Det ble de samme tre medaljevinnere på 10000m, da Kleine byttet plass med Stensen på toppen av pallen. Amund var igjen sjanseløs fra et sent par; samme skjebne led Kay og Terje både på 1000 og 1500 meter. Også der ble det medalje til den norske løperen som startet i 1. pulje: Jørn Didriksen tok sølv på 1000m og Jan Egil Storholt nedkjempet makkeren Kondakov og tok gull på 1500m.
Det var nok noen litt desillusjonerte norske løpere som ankom VM i Heerenveen noen uker senere. Der lå det lenge an til at Kleine og van Helden ville ordne nederlandsk dobbeltseier, men etter et sterkt milløp av Stensen måtte Hans van Helden igjen nøye seg med bronse. Amund kom på 7.plass, som sist av «S»-ene, men hadde ellers bare de to nederlenderne og den amerikanske 17-åringen Eric Heiden foran seg.
1977-sesongen startet i et kjent spor. De nederlandske allrounderne, med Kleine og van Helden i spissen, ble utklasset i landskampen i Eindhoven før jul. Jan Egil vant alle fire distanser og «S»-ene tok 10 av 12 pallplasser. Sovjets lag fikk unngjelde på samme vis på Bislett i januar, der Amund vant to distanser og var best sammenlagt foran de tre andre «S»-ene. Etter en nokså svak dag i EM på den nye kunstfryste Fram-banen i Larvik en uke senere lå Amund på 5. plass bak Hans van Helden. Men med 2. plass på 1500m og seier på 10000m avanserte han til 3. plass bak Jan Egil og Kay, mens Sten sørget for en reprise av fjorårets norske kvadruppel.
VM i Davos var bare to uker unna, men løpene der måtte avlyses på grunn av mildvær, og mesterskapet ble omberammet til Heerenveen en uke senere. Etter første dag lå alle fire «S» foran van Helden og Kleine, enda Hans van Helden i et sent 5000m-par satte en imponerende banerekord 7.06,40. Så det lå ikke an til noen gjentagelse av fjorårets hjemmebanesuksess, og situasjonen var uendret etter at Amund vant 1500m. Sammenlagt kom «S»-ene som perler på en snor i samme rekkefølge som i EM. Da Amund og Kay møttes i 3. par, ledet Jan Egil knapt foran Sten, som hadde distansert van Helden med 300 meter på vei til banerekord 14.48,75. Amund maktet ikke å gjenta sitt flotte løp fra Larvik, og både han og Kay (med minimal margin) ble forbigått av Sergej Martsjuk. Men fremdeles gjenstod lederen etter 3 distanser, Eric Heiden. Hans 9. plass på 5000m og begrenset erfaring som milløper tilsa at 18-åringen kanskje kunne true Martsjuks bronseplass. Men Heiden la seg i kjølvannet av sin makker, OL-mesteren Piet Kleine, før han 5 runder før mål tok kontrollen både i paret og i kampen om VM-tittelen.
Medeo bød på rekordforhold da sesongen ble avsluttet med landskamp mot Sovjet medio mars. Amund nøyde seg med å sette personlige rekorder på 500 og 1500 meter, men det ble tre norske verdensrekorder: Jan Egil Storholt med 1.55,18 og sammenlagt, Kay Stenshjemmet med den historiske 5000m-rekorden 6.56,9. Det ble ingen personlige rekorder eller andre fremganger for Amund i 1978-sesongen. Han hadde startet på utdannelsen som fysiokjemiker (bioingeniør), der eksamenskalenderen ikke var koordinert med terminlisten. Men som del av laget i landskamper og mesterskap bidro han til å opprettholde «S»-enes lederposisjon i norsk skøytesport.
EM på Bislett ble ingen reprise av festen to år tidligere i og med at forsesongens store løper Sergej Martsjuk stakk av med tittelen – foran de tre andre «S»-ene. Mesterskapet ble nesten en repetisjon av landskampen Norge-Sovjet tidligere i måneden, ved at de åtte første plassene ble beslaglagt av de åtte løperne fra disse to nasjonene. Amund endte på 7. plass, men i sitt femte EM var han for femte gang på 1500m-pallen. Fokus for de norske løperne denne sesongen var imidlertid VM i Göteborg en måned senere, med mål om å si «Takk for sist» til Eric Heiden. Men den planlagte formtoppen uteble, samtidig som Heiden demonstrerte full kontroll i samløp med Kay på 500m og med Jan Egil på 5000 og 1500 meter. Med seier på de tre første distansene var en ny VM-tittel sikret før 10000 meteren. Plasseringene bak Heiden var de samme som i fjorårets VM: Storholt, Martsjuk og Stenshjemmet. Som i EM ble Amund slått av tre sovjetiske løpere, men han kom foran samtlige nederlendere. Dermed ble det en 8. plass, bak Sten Stensen, som vant 10000m i sin siste VM-start.
Amund vurderte nå å ta en hvilesesong for å prioritere utdannelsen. Han slo den tanken fra seg da høsten kom, for å unngå å bli satt tilbake foran sitt neste mål, OL 1980. Og her var vinterens NM på Hamar og VM på Bislett inspirerende delmål. De første testløpene på Valle-Hovin tydet på at Tenmann hadde gjort vellykkede justeringer i treningsopplegget. Jan Egil Storholt leverte tidenes raskeste 5000m på lavlandsbane med 7.06,03 – fem sekunder under norgesrekorden. Amund ble slått med 11 sekunder, men hadde aldri gått fortere på norsk is. Førjulslandskampen mot Nederland i Larvik ble dominert av de tre «S»-ene, Jan Egil vant 500 og 3000 meter, Amund 1500m og Kay 5000m. Storholt var best også i Nyttårsløpene, som gikk som romjulsstevne for tomme tribuner i sprengkulde på Bislett. Amund falt på 500m, men var nær å vinne både 3000 og 5000 meter, etter å ha avgjort to jevne samløp med den nye nederlenderen Hilbert van der Duim. Ti dager senere vant Storholt NM på Hamar i reneste Heiden-stil med overlegne seire på de tre første distansene; Kay vant kampen med Amund om NM-sølvet. Jan Egil fortsatte i samme stil under EM i Deventer, der Kay vant milløpet og sikret norsk EM-sølv foran tittelforsvarer Martsjuk. Etter en mislykket 500m kom Amund kom aldri med i medaljekampen, og han endte på 9. plass bak tre nederlandske og tre sovjetiske løpere. Det norske EM-laget dro videre til Trondheim og landskamp mot USA og Sovjet. Dét ble en forsmak på hva som ventet i VM på Bislett to uker senere. Eric Heiden var knusende overlegen på de tre første distansene, og viste ingen svakhet på 5000m, selv om Storholt vant distansen fra et senere par.
På Bislett paralyserte Heiden konkurrentene med sensasjonelle banerekorder fra 1. par både på 500m (38,22) og 5000m (6.59,15), og han var like overlegen på søndagens distanser. 1500m-tiden 1.56,05 var knapt sekundet bak Storholts verdensrekord fra Medeo, og med 14.43,11 ble det ny verdensrekord sammenlagt. Han var 5 tidspoeng foran Storholt og Stenshjemmet, som hadde en tvekamp om VM-sølvet. Amund satte norsk rekord da han ble nr. 3 på 5000m, 12 sekunder bak Heiden. Sammenlagt ble det en ny 8. plass.
På vårparten gjorde Amund unna de siste eksamenene og kunne ha fullt fokus på treningen under ledelse av Arne Lier, som hadde overtatt Tenmanns rolle som NSFs sjefstrener for allroundløperne. Å tette igjen gapet til Eric Heiden kunne synes som en mission impossible, og det virket fortsatt slik da Heiden tok samtlige distanseseire i trelandskampen mot Norge og Sovjet på Bislett en uke ut i OL-året. Riktignok var det en kalkulert risiko fra Arne Liers side at den økte treningsmengden ville hindre at løperne kom for tidlig i form. Denne effekten viste seg da førjulslandskampen mot Nederland (i Groningen) ble helt jevn, og fortsatt syntes mange av løperne lite konkurranseklare. For Amund førte forsinket formutløsning til at han (for første gang på 7 år) ikke kom med på EM-laget. Det hjalp ikke mye at han i EM-helgen leverte gode resultater i Inzell i konkurranse med to andre OL-kandidater, Øyvind Tveter og Alf Rekstad. I et ualminnelig vakkert Trondheimsvær på Leangen kunne nemlig publikum juble for norsk trippelseier i EM (den tredje på fem år) og fire norske rekorder: Tom Erik Oxholm på begge langdistansene, Jan Egil Storholt med sensasjonelle 1.57,17 på 1500m i en intens duell med Kay Stenshjemmet, som tok EM-gullet på ny sammenlagtrekord.
NM i Drammen gjenstod før det endelige OL-uttaket. Der var det kulderekordene som ble utfordret, og en 3. plass sammenlagt bak suverene Oxholm og Øyvind Tveter var ikke nok til å styrke Amunds allerede svake OL-søknad. Han la igjen skøytene på premiebordet, men fikk dem med seg da han la veien til Notodden helgen etterpå. Der kom løpslysten tilbake, og en ny stevneseier på Oppdal gav plass på VM-laget.
VM i Heerenveen var annonsert som avskjedsløpet til Eric Heiden. Han ville trekke seg tilbake etter å ha tatt OL-gull på alle fem distansene i Lake Placid, og nå skulle han bare fullføre sin ubrutte seiersrekke i sprint- og allround-VM siden 1977. Heidens unike gullrush til tross, under OL hadde de norske løperne budt ham en helt annen kamp enn i forrige sesong. Nærmest gull kom de på 5000m, der Heiden bare var ett sekund foran Stenshjemmet, og bronsevinner Oxholm hadde de beste mellomtidene helt til det var få runder igjen. På 1500m fikk Kay og Terje Andersen OL-medaljene som de var sjanseløse på under de ulike forholdene i Innsbruck fire år tidligere.
VM i Heerenveen ble preget av ulike forhold: plutselige stormkast i varierende regn- og vindbyger og uregelmessig ispreparering. Selv Eric Heiden kunne ikke heve seg over dette. Etter første dag ledet Tom Erik Oxholm etter å ha utklasset alle på 5000m, med Heiden på behørig avstand så vidt foran van der Duim og Stenshjemmet. På 1500m blåste OL-sølvvinner Stenshjemmet ned til 22. plass, mens Oxholms makker Andreas Dietel (DDR) gikk fra 4. plass i OL til 29. plass i VM. Etter tre løp ledet Hilbert van der Duim etter en klar distanseseier fra 1. par, og i milløpet klarte hverken Heiden eller Oxholm å ta igjen hans forsprang. Amund Sjøbrend fikk ikke klaff på 500m, som han måtte gå alene da makkeren Yep Kramer ble disket for to feilstarter. Han avanserte til 4. plass sammenlagt etter 3. plass på 5000m og to 5. plasser i søndagens løp. Kay Stenshjemmet og Øyvind Tveter fullførte en god norsk laginnsats ved bli nr. 5 og 6. Amund fikk nye positive bekreftelser da han vant 1500m i både Goldener Schlittschuh i Inzell og i landskampen mot Sovjet i Medeo, og både han og hans mange fans så med forventninger frem til neste sesong.
Eric Heidens store prestasjoner hadde både frustrert og inspirert konkurrentene. Nå var frustrasjonsperioden over, og for norske løpere var det en ekstra inspirasjon at VM skulle gå på Bislett. Akkurat dette var avgjørende for at Jan Egil og Kay bestemte seg for å ta en sesong til. Alle tre «S»-ene hadde ambisjoner om endelig å oppnå en VM-tittel, og å kopiere Per Ivar Moe som 16 år etter sin bragd i 1965 fortsatt var eneste nordmann som hadde opplevet dette øyeblikket på Bislett. Men da måtte de unngå at historien fra 1977 gjentok seg: at en uventet vinner av VM i Heerenveen skulle overta tronen som verdens beste allround-løper.
De norske løperne tok sesongens første stikk, med en overlegen landskampseier mot Nederland på Kongsberg, og med de tre essene først i sammendraget foran Hilbert van der Duim og Piet Kleine. Amund var aller best med seier både på 1500m og 3000m. Han fortsatte med en overbevisende seier i Nyttårsløpene på Valle-Hovin foran Jan Egil og Kay, etter å ha vunnet både 1500 m (ny norsk rekord 1.57,13) og 5000m med klar margin. Før EM i Deventer skulle formen finpusses med løp i Davos, og dét falt heldig ut for det norske laget. Riktignok fyrte DDR-løperen Andreas Dietel av et lite skremmeskudd ved å ta sammenlagtseieren etter å ha vunnet 10000m, distansen som hittil hadde vært hans svake punkt. Samtidig leverte Hilbert van der Duim en imponerende serie da han tok en overlegen seier i det nederlandske mesterskapet i Assen.
I Deventer startet dramatikken da Storholts makker Ulf Ekstrand falt ved inngangen til første innersving på 500m. Jan Egil unngikk fall med et mesterlig byks over svensken, men tapte mye tid til de fire andre favorittene. Aller best var Hilbert van der Duim, som vant distansen 1/100 foran Dietel og 1/10 foran Kay. Amund tapte halvsekundet, og selv om han vant og satte ny personlig rekord 7.08,88 på 5000m, så ledet Duim etter første dag. Han beholdt ledelsen etter 1500m, selv om det der ble trippel norsk med Kay 4/100 foran Amund (i samløp) og Jan Egil. Da Amund og Hilbert stilte til start i milløpet, var det klart at mesterskapskampen stod mellom disse to. Amund måtte ta igjen 1,26 sekunder, og nokså tidlig i løpet hadde han avstanden godt og vel inne. 10 runder før mål startet nederlenderen en forsering hvor han tok litt innpå; spenningen steg, men ble utløst allerede et par runder senere da van der Duim falt rett etter målpassering. Han kom seg raskt nok opp til å berge sølvmedaljen, foran Kay og Jan Egil. Syv år etter at han var en hårsbredd fra å bli europamester kunne Amund endelig motta laurbærkransen, etter at hans tre «S»-kamerater i mellomtiden hadde vunnet fem av de seks EM som var avholdt.
VM på Bislett var tre uker unna, men først var det NM, som ble holdt i Amunds hjemtrakter, på Holt stadion i Kongsvinger. Det ble et nytt oppgjør mellom «S»-ene, der Kay hele tiden førte an, og hvor Amund var sikret NM-sølv da Jan Egil trakk seg fra milløpet. På et fullpakket Bislett startet VM med to norske toppløp på 500m. Kay slo makkeren Dietel med 1/100 og vant på 38,72 med Jan Egil to tideler bak. Amund var skuffet over sitt 39,54-løp, selv om han var litt nærmere van der Duim enn i EM. Nå skulle de to møtes på 5000m. Der tok Amund initiativet, men like før målgang en runde før slutt ble han passert av en spurtende Hilbert, som på vei inn i yttersvingen reiste seg opp og jublet for «parseier». Amund gikk uforstyrret videre, mens Duim brukte så lang tid på å innse sin tabbe, at han kom i mål tre sekunder bak. Så gikk Jan Egil en uvanlig svak 5000m, der han endte helt nede på 11.plass. Dermed hadde Kay, som ble beste nordmann også på 5000m, en klar ledelse etter første dag – foran van der Duim, Jan Egil og Amund. Søndagen startet med at Storholt fikk overtaket i 1500m-duellen med van der Duim, som gikk overende på vei inn i sisterunden. Det fortsatte med et enda mer intenst oppgjør mellom Amund og Kay, der begge så vidt kom under Jan Egils tid med Amund som vinner. Dermed ble det, som i EM, norsk trippelseier på distansen, og med Hilbert van der Duim ute av bildet lå det an til en historisk norsk trippeltriumf sammenlagt. Like klart var det at Kay Stenshjemmet fremdeles lå best an av de tre som kjempet om gullet. Mye skulle avgjøres i møtet mellom Amund og Kay i 1. par. Kay hadde nesten 17 sekunder til gode; i samløpet i NM hadde Kay slått Amund med 12 sekunder. Men dette var et nytt løp og en ny anledning. Kay kontrollerte avstanden gjennom mesteparten av løpet, men kom i faresonen på den nest siste runden. Da Amund passerte mål på ny personlig rekord 14.58,71 kunne Kay se det samme som publikum: at det var for langt igjen til målstreken. Jan Egil Storholt hadde vel et sekund til gode på Amund. Han tapte tidlig så mye til sitt 15 blank-skjema at selv en «Storholt spesial» på slutten av løpet ikke ville holde. Men tredjeplassen sammenlagt ble sikret, og et euforisk Bislettpublikum kunne bare lade opp til en enestående seiersseremoni. Med dette hadde sagaen om Amund Sjøbrends begivenhetsrike skøyteløperliv nådd et eventyrlig høydepunkt ett år etter sitt bunnpunkt, og «S»-enes epoke i norsk skøytesport hadde fått en drømmeaktig avslutning.
Amunds mål var å forfølge suksessen fra jubelsesongen 1981, nå som den eneste gjenværende av de fire «S»-ene. Men han fikk erfare hvor krevende det er å være i forsvarsposisjon etter omsider å ha nådd til topps, ikke minst når nye generasjoner av ambisiøse konkurrenter stod klare som utfordrere. En ubalansert treningsbelastning under sesongforberedelsene resulterte i en vedvarende skadesituasjon, og han var aldri i nærheten av å kvalifisere seg til landskamper eller mesterskap. Mye av det samme mønsteret gjentok seg i den neste sesongen, da trioen Rolf Falk-Larssen, Bjørn Nyland og Geir Karlstad bidro til store norske forventninger foran OL i Sarajevo. Amund innså at det ikke var noen vei tilbake til verdenseliten som allround-løper, men han gikk på en ny sesong i håp om å få sin første OL-start på 1500 meter, distansen han hadde vunnet i tre VM og i syv landskamper, og der han fortsatt innehadde norgesrekorden. Det lyktes han ikke med. Etter en 5. plass i det avgjørende uttaksløpet i NM 1984 på Kongsberg var helt spesiell og minneverdig skøytekarrière over.
