Sammen med sine lagkamerater Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Kay Arne Stenshjemmet skapte Amund skøytehistorie: De fire «S»-ene dominerte norsk og internasjonal skøytesport fra midten av 1970-tallet, og spilte en avgjørende rolle i å gjenreise sporten etter at verdens beste løpere gikk over til proffligaen ISSL etter OL-sesongen 1972.
Amund både innledet og avsluttet denne helt spesielle epoken. Ved årsskiftet 1973/74 gjorde han sin plutselige entré i verdenseliten og ble med ett Norges heteste skøytenavn og fremste håp foran EM i Eskilstuna. Der tapte han EM-gullet med knappest mulige margin til tittelforsvarer Göran Claeson. Syv år senere ble han tiljublet av et fullsatt Bislett som verdensmester i en unik norsk trippeltriumf sammen med Kay og Jan Egil. I mellomtiden var det andre av «S»-ene som gjorde de største bragdene. Amund var ofte med i kampen om seire og edle medaljer, om han da ikke ble hindret av skader, sykdom eller andre uheldige omstendigheter. Men dette svekket ikke hans grep på publikum; snarere holdt det ved like forventningene om at det vel en gang måtte bli hans tur til å høste laurbærene. Og til slutt ble forventningene innfridd, og dét til fulle. Etter å ha avgjort EM i Deventer i et dramatisk samløp med hjemmefavoritten Hilbert van der Duim, tok han VM-tittelen etter et enda mer nervepirrende samløp med Kay Stenshjemmet. Seiersseremonien, med de tre «S»-ene på pallen, skapte et av de aller største øyeblikk i Bisletts historie som ikonisk skøytearena.
Som eneste gjenværende av «S»-ene klarte ikke Amund å forfølge suksessen fra jubelsesongen 1981. Til tross for tilbakevendende skadeproblemer de to neste sesongene, gjorde han et forsøk på å få sin første OL-start på 1500 meter, distansen han tre ganger hadde vunnet i VM. Det lyktes han ikke med, etter 5. plass i det avgjørende uttaksløpet i NM 1984 på Kongsberg.
Amund gikk deretter over i en trenerrolle i sin nye klubb ASK. Han var i flere år trener for klubbens mange gode sprintere og juniiorløpere, og i sesongen 1985/86 var han engasjert av NSF som forbundstrener for sprint. Dette var perioden da skøyteteknikken var på full fart inn i skisporten, og Amund ble involvert i et samarbeid med den innovative skitreneren Halldor Skard på dette området. I de siste 15 år var han igjen svært aktiv på trenerfronten, etter at datteren Julie Berg Sjøbrend startet som skøyteløper. Julie har vært med i Ungdoms-OL, junior-VM og World Cup. Som skøytetrener var han særlig opptatt av bevegelsesmønster og bevegelsesteknikk. I Amunds beste år ble det omtalt som en estetisk nytelse og se ham på isen, og som trener formidlet han grundig og tålmodig sin kunnskap og sitt engasjement på dette området. Han delte raust av sin kompetanse og (til dels dyrekjøpte) erfaring om generelle treningsprinsipper og livet som idrettsutøver. Han hadde en egen evne til å se mennesket bak utøveren, og på den måten bidra til personlig trivsel og idrettslig fremgang.
Amund fulgte norsk skøytesport tett i alle år etter sin aktive karrière, alltid til stede på arrangementer i Vikingskipet, klar til å slå av mang en hyggelig (og gjerne også treningsfaglig) prat både her og på mange andre arenaer i Norge og utlandet. I 2015 ble langløpet og isfestivalen «Amundløpet» etablert på Dølisjøen i hjembygda Slåstad, innsjøisen der Amund tok sine første skøytetak. I regi av Slåstad IL er dette blitt et årvisst arrangement i Amunds ånd, og som ved flere anledninger er bivånet av alle de fire «S»-ene.
Amund hadde et stort engasjement for skøytesporten og for menneskene rundt seg. Han var opptatt av at andre skulle trives, utvikle seg og oppleve mestring, uansett nivå. Han satte varige spor etter seg, både som utøver, trener og medmenneske.
Amund vil bli dypt savnet og vil bli minnet i stor takknemlighet.
Nils Einar Aas og Tron Espeli
