Knut Johannesens arvtakere
Norges skøytelandslag var fortsatt sterkt etter at Knut Johannesen la skøytene på hylla etter 1964-sesongen, med Fred A. Maier, Magne Thomassen, Nils Aaness og 19-åringen Per Ivar Moe i spissen. Moe vant et meget populært gull under VM på Bislett i 1965 - hans sisterunde på 1500 m ble legendarisk - men valgte å trappe ned skøytekarrieren etter 1966-sesongen. Samtidig fikk Nederland fram to nye toppløpere i Kees Verkkerk og Ard Schenk. Nederland fikk i siste halvdel av 1960-tallet flere nye kunstisbaner, og Ard og Kees sørget for nederlandsk dobbeltseier under EM i Deventer 1966. Under VM i Göteborg senere i sesongen vant Kees foran Ard, etter å ha vunnet de tre lengste distansene. Og de fortsatte på samme måte i 1967-seesongen. Under et iskaldt EM i Lahti – hvor 3000 erstattet 10 000 m som siste distanse, vant Kees de tre lengste distansene, og under VM på Bislett vant Kees igjen, med Ard på sølvplass og Fred A. Maier på bronseplass.
Men Norge slo tilbake i 1968, som ble Fred A. Maiers store år. Først måtte han nøye seg med sølv under NM i Horten, hvor han satte verdensrekord på 10 000 m med 15.29.5. Magne Thomasssen viste strålende form og vant mesterskapet med knapp margin, 0.056 poeng foran Maier. Forventningene foran EM på Bislett steg til uante høyder, og et fullsatt stadion – blant annet nedskriveren av disse linjer - fikk oppleve en fantastisk skøytehelg. Den norske kvartetten Thomassen, Maier, Per Willy Guttormsen og Svein-Erik Stiansen var i god form. Lørdag var det tunge forhold med såkalt sandpapir-is. Maier utklasset konkurrentene på 5000 m med 7.41.7. Thomassen nummer to med 7.57.6. Etter første dag ledet Thomassen foran Maier og Sovjets Eduard Matusevitsj, men bare 0.030 tidspoeng skilte de første tre. Søndag opprant med strålende vær, og Matusevitsj slo til med ny banerekord på 1500 m – 2.04.5 - og overtok ledelsen sammenlagt, mens Maier og Thomassen delte 4. plassen med 2.06.7. Maier måtte slå Matusevitsj med drøye 19 sekunder. Mil-løpet ble historisk. Først med et fantomløp av Per Willy Guttormsen, som fightet seg inn til ny verdensrekord: 15.25.9. Men rekorden fikk ikke stå lenge. Et drøyt kvarter senere gikk Maier inn til 15.20.3, og selv om Matusevitsj senket persen med 23 sekunder til 15.43.1, var gullmedaljen Maiers. Solid norsk laginnsats; bronse til Thomassen, Guttormsen nummer 7 og Stiansen nummer 9. Jan Bols ble beste nederlender med 5. plass, Scenk nummer 6 mens Verkerk måtte nøye seg med 8. plass. De norske forventningene foran OL i Grenoble om tre uker var sterkt stigende.
Fred Anton Maier
Spennende OL-dager i Grenoble
OL 1968 startet meden noe uventet sølvmedalje på 500 m til Magne Thomassen, bare to tiendeler bak den vest-tyske favoritten Erhard Keller, som vant på 40.3. På 5000 m slo Nederland tilbake, da Kees Verkerk i et tidlig par gikk inn til ny verdensrekord: 7.23.2. Men dette gullet ville Maier ha. Han kjempet seg inn til 7.22.4, og verdensrekorden var igjen på norske hender. Guttormsen kjempet som vanlig energisk, men Bettongs 7.27.8 holdt «bare» til den sure 4. plassen. På 1500 m fikk Verkerk revansje med klar seier: 2.03.2. Ivar Eriksen delte sølvet med Ard Schenk på 2.05.0, mens Thomassen var et fattig tiendel fra pallen med 2.05.1 på 4.plass. OL-debutanten Bjørn Tveter like bak, 2.05.2 og 5. plass. På skøyteløpernes siste konkurransedag skulle som vanlig 10 000 m avvikles, og Maier var favoritt. Han gikk i første par, som på grunn av sterk sol var skutt fram til klokken 08.00 om morgenen. Han gikk et sterkt løp på 15.23.9, og da Kees Verkerk presterte 15.33.9 og Jonny Nilsson 15.39.6 steg de norske forhåpningene om nytt gull til Maier. Men i 7. par stilte svenske Johnny Höglin opp. Svensken hadde vist god form med 5. plass både på 5000 m og på 1500 m dagene i forveien, men var ikke blant favorittene på mil-løpet. Men svensken kjempet seg i mål på 15.23.6, tre fattige tiendeler foran Maier. Guttormsen bedret det norske humøret ved å gå inn til 15.32.6 i det 11. par og foreløpig 3. plass, men i paret etter kom nok en svenske, jämtlendingen Örjan Sandler, og sikret deg bronsen med 14.31.8. Nok en sur fjerdeplass til Bettong!
10 000 m har historisk sett vært «Söta Brors» beste OL-distanse, med gull til Åke Seyffarth i 1948, Sigge Ericson i 1956, Jonny Nilsson i 1964 og nå Johnny Höglin i 1968. Senere har Tomas Gustafson (1988) og Nils van der Poel (2022) fulgt opp, 6 OL-gull på 10 000 m er det bare Nederland som kan slå. Tresko-landet har 7 OL-gull på 10 000 m, alle vunnet i perioden 1992-2014.
En revansjesugen Maier stilte i VM i Göteborg to uker etter OL, og ble verdensmester etter en ny hard duell med Magne Thomassen. Ard Schenk og Kees Verkerk ble henvist til 3. og 4. plass. På den avsluttende 10 000 m gikk Per Willy Guttormsen inn til nok en 4. plass. Et solid plaster på såret ble det da han i sesongavslutningen i Inzell satte verdensrekord på 10 000 m med 15.16.1! Maier avsluttet også sesongen i Inzell, med to nye verdensrekorder med seg hjem: 4.17.5 på 3000 m og 7.16.7 på 5000 m. 1968 må karakteriseres som et stort norsk skøyte-år!
Jentene kommer
Hurtigløp for kvinner kom først på OL-programmet i 1960, men verken da eller i 1964 ble ingen norske skøytejenter funnet gode nok til å få OL-billett. Men i 1968 ble det endelig forandring, med hele 4 norske jenter i Grenoble-OL: Sigrid Sundby (21 år), Lisbeth Berg (20), Kari Kåring (19) og Kirsti Biermann (17).
Det unge laget kom meget bra fra sin olympiske debut, med 4. plassen til Sigrid på 1500 m som beste plassering. Et år senere var tre av jentene nok en gang på plass i Grenoble, denne gang for å delta i VM kvinner allround. Her skapte den yngste av trioen, Kirsti Biermann, sensasjon, da hun vant 500 m og faktisk ledet sammenlagt etter første dag. Hun endte til slutt på 7. plass, Lisbeth nr. 10 og Sigrid nr. 11 av 29 deltakere, glimrende laginnsats! Kirsti la opp etter OL 1972.
Sigrid tok bronse under VM i Milwaukee i 1970 – den første medalje til en norsk kvinnelig hurtigløper siden Randi Thorvaldsens sølvmedalje i VM 1951, da de dominerende sovjeterne uteble fra start. Sigrid fikk med seg OL i 1972 og 1976, men døde av kreft sommeren 1977 bare 35 år gammel.
Sigrid Sundby var beste norske kvinne i OL i 1968 med en 4.plass. Foto: Rakkestad kommune
Lisbeth fikk med seg OL både i 1972, 1976 og 1980, og vant bronse på 3000 m i 1976, bare 0,05 sekunder bak vinneren. På 1500 m ble hun nummer 4, bare 0,03 sekunder fra medalje. Lisbeth hadde definitivt hundredelene på sin side i OL-sammenheng. Hun var også med i OL 1980, og fikk gleden av å heie fram Bjørg Eva Jensen til gull på 3000 m.
Jentene fra Grenoble hadde vist veien! I dag har jentene samme konkurransetilbud som guttene, bortsett fra i allround og OL, hvor jentene har 5000 m som lengste distanse, mens guttene fortsatt går 10 000 m.
Den perfekte allrounder?
For norske skøyte-entusiaster er allround det store, og de største heltene var langdistanse-spesialistene som kunne avgjøre mesterskapet ved å ta igjen konkurrentenes forsprang på det avgjørende mil-løpet. Hjalmar Andersen, Knut Johannesen og Fred A. Maier var eksponenter for denne type løpere, og alle ble publikumsyndlinger. I EM i Inzell 1969 debuterte en 20-årig Hamargutt ved Navn Dag Fornæss på det norske laget, og han gikk helt til topps uten å vinne en eneste distanse. Det samme skjedde under VM i Deventer tre uker senere. Den perfekte allrounder? Tilbake i skøytehistorien husker vi skøytekongen på 1890-tallet, Jaap Eden, som sikkert kunne ha vunnet alle distanser i et mesterskap hvis han hadde villet. Vår første skøytekonge Oscar Mathisen vant samtlige distanser under både EM og VM i 1912, og var den perfekte allrounder. I mellomkrigsårene var vel Ivar Ballangud den som kom nærmest. Han gjorde rent bord under EM i 1930 med fire distanseseire, og vant som kjent tre OL-gull i 1936, 500, 5000 og 10 000 m. Han var den eneste med OL-gull både på 500 og 10000 m, men ble detronisert av Eric Heiden, som gjorde rent bord med fem distanseseire, en prestasjon uten sidestykke i skøytehistorien. Med dagens spesialisering tror jeg hans prestasjon i OL 1980 blir umulig å kopiere. Tilbake til Dag Fornæss: Under EM i Innsbruck i 1970 tok han karrierens eneste distanseseier i karrieren – på 10 000 m! Han ble knepent slått av Ard Schenk i sammendraget, en annen perfekt allrounder, vant tre OL-gull i Sapporo 1972, men et fall på første langside på 500 m fratok han muligheten til å gjøre rent bord.
Proffliga 1973 og 1974
På en pressekonferanse i Stockholm i august 1972 kom en uventet skøytenyhet: Dannelsen av proffligaen ISSL, finansiert av amerikansk kapital. Ligaen hadde tegnet kontrakt med 17 løpere, 9 sprintere og 8 allroundere. Fire norske løper var med: Roar Grønvold, Bjørn Tveter, Tynsets meget lovende langdistanseløper Willy Olsen og sprinteren Ivar Eriksen. I tillegg fem nederlendere med Schenk og Verkerk i spissen, tre svensker, to finner, to amerikanere og en tysker, OL-mester på 500 m, Erhard Keller. Tre norske utøvere sa nei til tilbudet om proffkontrakt. Dag Fornæss avlgte å legge opp og satse på studier, Sten Stensen var bundet til en kontrakt med forsvaret, mens Per Bjørang sa nei. Også svenske Göran Claesson sa nei. De angret nok ikke i ettertid: Claesson vant EM og VM i 1973, samt EM 1974, mens Stensen vant VM i Inzell 1974, etter en meget jevn kamp med Harm Kuipers fra Nederland og Claesson. I 1975 vant Stensen VM-tittelen på Nederlands nye kunstisbane i Heerenveen foran hjemmefavorittene Kuipers og Kleine. Og Per Bjørang fikk også en internasjonal tittel, han ble sprintverdensmester i 1974 som første nordmann.
Styret i Norges Skøyteforbund reagerte raskt på nyheten om proffligaen, klubbene fikk beskjed om å ikke tillate utleie av skøytebaner til proffligaen, i så fall ble de truet med eksklusjon. Det første proffmesterskapet av EM i 1973, med EM på Herkulesbanen i Skien. Ard Schenk og Hasse Börjes. Proff-VM i Göteborg senere i sesongen hadde samme vinnere. Det svenske forbundet og ISU bestemte da at EM i 1974, som opprinnelig var tildelt Göteborg, ble flyttet til Eskilstuna. Frontene var steile.
Det økonomiske utbytte av investeringene ble ikke som forventet for de amerikanske investorene, og de trakk seg ut. Men Jonny Nilsson, som hadde en sentral rolle i stiftelsen av ISSL, ga seg ikke. Nederlandske investorer kom inn, og et nytt proffselskap, WISO, ble dannet. Proff-EM ble arranget på hotellstedet Savalen i Tynset kommune. Åtte allroundere og seks sprintere stilte opp. Det ble norsk dobbeltseier i allround ved Bjørn Tveter og Roar Grønvold, menns Hasse Börjes tok sint redje proff-tittel i sprint foran Ivar Eriksen. Men så kastet proff-folket kortene, WISO ble oppløst og eventyret var over.
I proffårene var skøyteinteressen sterkt synkende, og milde vintre skapte problem for de mange naturisbanene i Norge. Publikum ville se de beste løperne kjempe mot hverandre, sporten hadde ikke godt av splittelsen. Men proffligaene illustrerte at amatør-reglene måtte revideres. Utviklingen gikk videre, og i dag kan de beste skøyteløperne drive sin idrett uten store økonomiske bekymringer.
Savalen ble etter få år fast treningsbane for løpere fra inn- og utland, og banen 750 meter over havet var Norges klart raskeste. Den årlige Skøyteuka i mars ble en institusjon, hvor løpere fra inn- og utland kunne pynte på sine personlige rekorder. I 1989 fikk banen kunstis, og ble senere arena for VM kvinner, verdenscupstevner, nasjonale mesterskap og landskamper. Men da Vikingskipet på Hamar ble innviet i 1993, gikk aktiviteten ned på Savalen. I 2007 ble det slutt på driften av dette flotte anlegget, til mange skøytefolks store skuffelse.
De fire S-ene, ny oppgangstid
I 1974 var Lier-gutten Sten Stensen best i de norske amatørrekkene. En ungdom fra Sør-Odal ved navn Amund Sjøbrend tok sølv under EM i Eskilstuna 1974, bare hårfine 0.033 poeng bak mesteren Göran Claesson. Stensen måtte nøye seg med å bli nummer seks, plassen bak en debutant fra Alta i Finnmark, Asle T. Johansen. Fjerdemann på laget var juniormesteren fra 1969, Jan Egil Storholt. Han ble nummer 10 i sammendraget. Han var fra gruvesamfunnet Løkken Verk i Sør-Trønedlag, og ble utsatt for en alvorlig arbeidsulykke under en sommerjobb i gruva i 1970, men var fast bestemt på å komme tilbake. Han fikk plass på det norske laget første gang til VM i Deventer i 1973, og debutertemed en flott 8. plass etter å ha blitt nummer 3 på spesialdistansen 1500 m. Den fjerde S-en, Kay Stenshjemmet fra Lillestrøm, fikk sin debut under EM i Heerenveen i 1975. Han fikk en knallstart med seier på 500 m foran Storholt og Stensen, tredobbelt norsk, mens fjerdemann Sjøbrend falt. Stensen fortsatte med å vinne 5000 m, var i klar ledelse etter første dag og kunne sikre seg et klart mesterskapsgull. Storholt vant 1500 m, men medaljen glapp på 10 000 m med 0.021 fattige poeng. Stenshjemmet endte på 12.plass, mens Sjøbrend tok en flott 3. plass på 1500 m, men fallet på 500 m førte til 16. plass sammenlagt. De fire S-ene hadde etablert seg. I det påfølgende VM på Bislett ble Stenshjemmet erstattet med mannen kalt ‘verdens beste reserve’, Tønsberg-gutten Terje Andersen. Mesterskapet ble preget av norske distanse-seire: Storholt vant 500, Stensen 5000, Sjøbrend 1500, mens Stensen ble slått av Sovjets Vladimir Ivanov, måtte nøye seg med 2. plass på 10 000 m og den sure 4. plassen sammenlagt. Men laginnsatsen var god, sammenlagtplasseringene 4, 7, 8 og 12 og tre distanseseire lovet godt foran neste års OL, som skulle gå i Tirol-byen Innsbruck, på banen med den omdiskuterte 10 000 m 12 år tidligere.
OL-sesongen 1976 ble innledet internasjonal med EM på Bislett siste helg i januar, og ble en norsk maktdemonstrasjon. De fire S-ene tok de fire første plassene, og alle distansene hadde nordmenn overst på pallen. Stenshjemmet innledet med å vinne 500 m foran Storholt, med Sjøbrend på 5. og Sensen på 6. plass. Stemningen på Bislett nådde uante høyder da det ble norsk firedoddelt på 5000 med Stensen øverst på pallen. Etter første dag var det også firedobbelt norsk sammenlagt med Stenshjemmet i teten. Stenshjemmet økte sin ledelse ved å vinne 1500 m foran Sjøbrend. Da Stensen startet på 10 000 m måtte han sette verdensrekord for å vinne sammenlagt. Han klarte verdensrekorden med 14.50.31, men kom et hundredels sekund for sent til å vinne sammenlagt etter å tatt ut sine aller siste krefter i løpets sluttfase. Snakk om dramatikk! Verdensrekordholderen, den nye langdistansestjernen fra Sovjet, Viktor Varlamov, som hadde rekorden på 14,52.73, satt i mars 1975 på verdens raskeste bane, Medeo, ble slått med 9 sekuner og tok andreplass på distansen. Sluttresultatet viste firedobbelt norsk, medaljene gikk til Stenshjemmet, Stensen og Storholt, og da seiersseremonien skulle starte, kom det et unisont krav fra publikum om at også fjerdemann sammenlagt, Amund Sjøbrend, måtte fram til pallen.
To uker senere var det OL i Innsbruck, og skøyteløperne tok 5 av totalt 7 norske medaljer. De viste seg for skøyteløperne at det var helt avgjørende å starte i første pulje, og der var det bare plass til en norsk løper pr. distanse. Skøyteøvelsene startet 5. februar, og jentene skulle først gå sine distanser i i løpet av de nærmeste tre dagene. Deretter var det en dags pause, før guttene gikk sine distanser. Ingen forventet medaljer av de to norske jentene, og alle var tilfredse med Lisbeth Korsmos 4.plass på 1500 m, sekundet bak bronsevinneren. To dager senere skulle Lisbeth gå 3000 m. Hun startet i 5.par og tok foreløpig ledelse med 4.45.24. I paret etter kom 1500 m-vinneren Tatjana Averina, som slo Lisbeths tid med 5 hundredeler: 4.25.19. Med dramatikken var ikke over. I et senere par kom et øst-tysk 15-åring ved navn Andrea Mitscherlich, som knapt noen norske skøyte-entusiaster hadde hørt om. Hun deltok ikke i Junior-VM i januar, og heller ikke i VM allround på Gjøvik siste helg i februar. Den øst-tyske debutanten satset friskt, og ledet med over 4 sekunder på Averina etter 1400 m. Men på slutten gikk det tungt for den tyske debutanten. Etter en sisterunde på godt over 40 gikk hun inn til 4.45.23, ett hundredel foran Lisbeth. Men den første OL-medaljen til en kvinnelig norsk hurtigløper var et faktum.
5000 m var første distanse for de norske medaljekandidatene. I det tredje paret kom vårt største håp Sten Stensen, tiden 7.24.48 holdt til gull. Storholt i 13.par og Sjøbrend i 16. par var sjanseløse, det var som å gå på ski med kladdeføre, fortalte Amund. På 1000 m gikk Peter Mueller in til gull i 2. par, og Jørn Didriksen to en overraskende sølvmedalje, drøye sekundet bak Mueller. Vår kanskje beste 1000 m-løper Kay Stenshjemmet i 15. par var sjanseløs. Fredag 13. februar skulle bli Jan Egil Storholts lykkedag. Da han stilte opp i 4. par mot Sovjets 1500 m-spesialist Jurij Kondakov, ledet Nederlands Hans van Helden med 2.00.87 i 2. par. Kondakov åpnet hardest, men ved passering 700 m hadde Storholt utlignet forspranget. Nå var trønderen på hugget, og med en sterk siste ytre gikk han inn til 1.59.38.Kondakov var seks tiendeler bak og sikret sølvet. Stenshjemmet var sjanseløs igjen og havnet på 11. plass, nesten 5.5 sekunder bak sin lagkamerat. Sten Stensen var gullfavoritt på 10 000 m, og gikk et sterkt løp i 6. par og la seg klart i teten med sterke 14.53.30. I det åttende paret kom sølv-vinneren fra 5000 m, Piet Kleine. Han la seg bak Stens passeringstider i første halvdel av løpet, men avsluttet sterkt på 14.50.59. Trøsten må være at Sten fikk beholde sin verdensrekord fra EM på Bislett, men marginen var knapp, 0.28 sekunder. Sesongen ble avsluttet med VM i Heerenveen, hvor Kleine vant foran Stensen, med Hans van Helden på bronseplass. Så fulgte S-ene på rekke og rad: Stenshjemmet, Storholt og Sjøbrend, nesten. Mellom Stenshjemmet og Sjøbrend snek en 17-åring fra USA seg inn på 5. plass, Eric Heiden. Han skulle vi høre mer fra.
