Hjalmar Andersen – kong Glad
Etter den norske dominansen i mellomkrigsårene fulgte fem år med krig og minimal skøyteaktivitet. Mange av de lovende unge løperne fra slutten av 1930-tallet fikk nok sin videre idrettskarriere ødelagt av krigen. En av dem kunne ha vært Hjalmar Andersen, født 12. mars 1923 i Rødøy på Helgeland, morens hjemsted. Faren var sjømann fra Hammerfest, og familien flyttet tidlig til Trondheim, hvor Hjalmar vokste opp. Hans debut som skøyteløper skjedde som 14-åring i 1938, da han presterte 54.8 på 500 m som medlem av AIF-klubben Ørnulf. I januar 1940 noterte han 49.3 og 2.42.7 (1500 m) på Reina-banen i Trondheim, ikke langt fra familiens bosted på Lademoen. Han var fortsatt medlem av AIF-klubben Ørnulf. De fem krigsårene betød lite treninng i ingen skøyteintstruksjon. Hjalmar Andersen giftet seg med sin Gerd i 1945 og meldte seg inn i den gamle AIF-klubben Falken, som etter samlingen av AIF og NIF nå var medlem av Norges Skøyteforbund. Han kom dermed inn i et meget aktivt skøytemiljø, hvor den entusiastiske Karl Brechan var trener. Og framgangen kom umiddelbart, persene etter 1946-sesonge ble presset ned til 47.4-2.39.1-5.21.8-9.19.9, alle oppnådd i lokale løp hjemme i Trondheim. 22-åringen viste et spesielt talent for de lengre distansene. Neste sesong ble grunnlaget for den senere så berømte Falken-trioen lagt: Henry Wahl ble norsk mester i tidenes jevneste NM på hjemmebanen Øia stadion. Hadde Wahl gått ett tiendel saktere på 1500 m, hadde Odd Lundberg blitt mester, Den andre Falken-løperen Sverre Farstad ble nummer 9 sammenlagt, mens Hjalmar fortsatt gikk i juniorklassen (den gang var juniorklassen ikke avhengig av alder, men av prestasjoner). Han ble påmeldt til Junior-NM i Kongsberg helgen etter NM. Målet var å kvalfisere seg til opprykk til seniorklassen, og han vant mesterskapet med klar margin etter å ha vunnet de to lengste av tre distanser, 1500 m og 5000, begge med klar margin. Sitt endelige gjennombrudd fikk han som 25-åring i 1948. Etter å ha blitt nummer seks i sitt første senior-NM i 1948 med 5. plass på 10 000 m som sin beste plassering, ble han tatt ut til OL-laget i St. Moritz som reserve på langdistansene. Etter at Charles Mathiesen brøt 5000 m etter 8 runder – han fikk store problemer etter vel 3000 m i den uvante tynne luften – ble Hjallis – som han nå ble kalt i skøytemiljøet - kastet inn som deltaker på 10 000 m. Distansen be en katastrofe for det norske laget. Vinneren av 5000 m, Reidar Liaklev, startet i 4. par mot Odd Lundberg – kollapset etter 6200 m (hans siste runde gikk på 49), og da Hjallis gikk til start i det 13. paret var isen i full oppløsning. Etter tre 50-runder på rad kastet Hjallis inn håndkleet etter passering 4200 m. Tre nordmenn brøt, Odd Lundberg fullførte og ble nummer 7. Alle medaljevinnerne gikk i de tre første parene.
1949-sesongen ble det endelige internasjonale gjennombruddet for Hjalmar Andersen. Under NM i Tønsberg i januar ble han nummer tre sammenlagt etter å ha vunnet både 5000 og 10 000 m. Falken-trioen gjorde det bra: Sverre Farstad ble nummer 2 sammenlagt mens Henry Wahl (nå snart 34 år) ble nummer 3 på 10 000 m og fikk 10. plass sammenlagt. EM i Davos bød på rekordforhold. Sverre Farstad åpnet med å tangere verdensrekorden på 500 m – 41.8. På 1500 m var han med 2.13.9 bare tiendelen bak verdensrekorden, og med finepersonlige rekorder på langdistansene (8.15.4 og 17.39.7) sikret han seg en klar EM-tittel, og fikk en ny verdensrekord sammenlagt med på kjøpet. Mesterskapets store overraskelse ble ungareren Kornel Pajor, som vant 5000 m på ny verdensrekord 8.13.5. På 10 000 ble han første mann under 17 minutter med 16.58.7, og for første gang i skøytehistorien var verdensrekorden på ikke-norske hender. Men Hjallis ville det annerledes. I siste par avslutte han med 16.57.4, sin første verdensrekord. For den prestasjonen ble han tildelt den høythengende Morgenbladets gullmedalje som året 1949s største idrettsprestasjon.
Årene 1950, 1951 og 1952 ble med rette kalt Hjallis-perioden, han vant i disse tre årene absolutt alt: NM, EM og VM. 13. januar 1951 satte han ny verdensrekord på 5000 m med 8.07.3 på sin egentlige hjemmebane, Øya stadion i Trondheim. Og i landskampen Norge mot resten av verden satte han sin ikoniske rekord på 10 000 m på 16.32.6 som ble stående i åtte år, for da å bli slått av vår neste skøytekonge, Oslo-gutten Knut Johannesen. Vinter-OL i Oslo 1952 markerte toppen på Hjallis sin skøytekarriere, med gull på 1500, 5000 og 10 000 m foran et fullpaket Bislett-publikum. Hjallis-navnet ble et begrep, alle nordmenn uansett alder hadde et forhold til den humørfylte og karismatiske Hjalmar Andersen. Det kom derfor som et sjokk på Skøyte-Norge at han etter OL-sesongen valgte å legge opp. I 1953 dukket løpere fra Sovjet-unionen opp i VM i Helsinki, og vant dobbeltseier med Oleg Gontsjarenko og Boris Sjilkov, beste nordmann Sverre Haugli på 6. plass, over 4 tidspoeg bak Sjilkov. Hjallis bestemte seg for å legge seg i trening igjen, og ble norsk meste for fjerde gang på Bislett like etter nyttår 1954. Under VM i Sapporo i Japan en uke senere vant Sovjet tredobbelt, med Boris Sjilkov som mester foran Oleg Gontsjarenko og Jevgenij Grisjin. Hjallis beste nordmann på 7. plass. Under EM i Davos en måned senere bød Hjallis Sjilkov hard konkurranse, med seier på langdistansene havnet han bare drøye 0.3 tidspoeng bak Sjilkov. Fra Sovjets nye superbane i Medeo utenfor Alma-Ata i dagens Kazakstan kom meldinger om verdensrekorder på nærmest løpende bånd. Boris Sjilkov hadde prestert utrolige 7.45.6 på Medeo-banen 11. januar 1955, over 20 sekunder bedre enn Hjallis-rekorden fra 1951. Kommunistpropaganda, mente noen.
1955-sesongen ble ruskete for Hjallis. Under NM i Bergen falt han på 5000 m og klarte ikke å kvalifisere seg til 10 000 m. Den 21-årige Oslogutten Knut Johannesen vant overraskende sin første NM-tittel. Under EM i Falun mislyktes Hjallis noke en gang å kvalifisere seg til siste distanse. Sovjeterne viste seg ikke uslåelig, svenskenes nye stjerne Sigvard ‘Sigge’ Ericsson vant foran Gontsjarenko og Dmitrij Sakunenko, mens Sjilkov delte skjebne med Hjallis og måtte se 5000 m fra tribunen. Det etterfølgende VM gikk på Dinamo stadion i Moskva for fulle tribuner, kapasiteten var drøye 36 000. Sigge Ericsson satte nok en gang Sovjets løpere på plass. God norsk laginnsats, Knut Johannesen nok en gang best med seier på 5000 m og 5. plass sammelagt. Hjallis fikk en 9. plass som fjerde beste nordmann, etter en svak 1500 m, men bestemte seg til å satse på en ny sesong og OL i Cortina og VM på Bislett 1956 som mål. Han kvalifiserte seg til OL med tredjeplass på langdistansene i NM på Hamar, ble nummer 11 på 5000 m OL på ny personlig rekord 8.06.5 og tok 6. plass på 10 000 m på OL-isen i Misurina, før han tok farvel med publikum under VM på Bislet. Avskjeden ble dramatisk. På 1500 m falt han, ødela ene skøyta og måtte bryte løpet. En gavepakke fra stevnets overdommer ga han lov til å gå den avsluttende 10 000 m, som han avsluttet med stil og en 7. plass på distansen.
Tidenes norske skøyteløper avsluttet med stil, til publikums store begeistring. Hjallis-perioden var over, men hans engasjement for skøytesporten var definitivt ikke. Han sa aldri nei til å stille opp for skøytesporten, og ble en fremragene ambassadør for vår kjære idrett så lenge han levde. Da han døde 90 år gammel i 2013, ble han som seg hør og bør, bisatt på statens regning. Søndag 12.mars var det 100 år siden Hjallis ble født.
Hjallis på Hamar Stadion. Foto: Ukjent/Anno Domkirkeodden
