Forløpet og stiftelsen
Skøytesporten i Norge startet som konkurranseidrett i 1860-årene, og på 1880-tallet dukket vår første skøytekonge, Oslo-gutten Axel Paulsen, opp på arenaen. Axel var en fremragende utøver, både som kunst- og hurtigløper. Hans navn er udødeliggjort gjennom sitt velkjente axel-hopp, i dag er trippel axel en selvsagt del i de beste kunstløpernes program. Den 26. februar 1885 møtte han Renke van der Zee, som i likhet med mange andre senere nederlandske skøytemestre kom fra Friesland-porvinsen, hvor dagens skøytemetropol Heerenveen ligger, til en duell på Frognerkilen i datidens Christiania. Distansen var 3 engelske mil (ca. 4900 m), og til tusenvis av tilskuerer begeistring vant Paulsen duellen, ved målpassering var forspranget nærmere 400 m. Poulsen var – i liket med andre skøytestjerne på den tid, en profesjonell utøver som hadde skøyteløping som sitt levebrød.
Axel Paulsen. Foto: Tillhører Skøytemuseet
Behovet for ensartede regler førte til dannelsen av det internasjonale skøyteforbundet, hvor representanter fra fem land (Nederland, Storbritannia, Tyskland/Østerrike, Sverige og Ungarn) møttes i den nederlandske byen Scheveningen i juli 1892. Her ble det vedtatt et regelverk foor distanser og banemål som gjelder den dag i dag. Den såkalte Hamar-modellen med delte baner hvor løperne vekslet for hver runde ble vedtatt om standard for internasjonale mesterskap, og distansene 500 m, 1500 m, 5000 m og 10 000 m ble valgt som mesterskapsdistanser. Dermed var verdens første internasjonale særforbund etablert. Det var ingen norske representanter til stede på stiftelseskongressen, men Hamar Idrætsforening ble senere på året tatt opp som medlem, og fikk i 1893 følge av klubber i København, St. Petersburg og Helsingfors, samt det nystiftede Amateur Skating Association of Canada.
Initiativet for stiftelsen av Norges Skøiteforbund kom fra Trondhjems Skøiteklub, som inviterte representanter fra Hamar Idrætsforening og Kristiania Sportsforening til et møte mandag 27. februar 1893, dagen etter det såkalte Landsløpet (et slags uoffisielt NM) på Hamar. På møtet var det bred enighet, og Norges Skøiteforbund var et faktum. Forbundet skulle ordne og bestemme «Afholdelse af Nationale Mesterskap og internationale Løb», og skulle «underordne sig den internationale Skøitekongres i Scheveningens fattede Love og Bestemmmelser». Dermed var det andre norske særforbund et faktum. Gymnastikk og turn hadde fått sitt nasjonale særforbud i 1890. Per Hauge Moe skriver i forbundets jubileumsbok fra 1993: «Knapt noe særforbund har begynt sitt liv mer ubemerket».
Medaljedryss i OL, EM og VM
I de 130 år som er gått siden stiftelsen har skøytesporten langt fra vært ubemerket. Skøyteforbundets utøvere vunnet 31 OL-gull, OL-sølv og OL-bronse (pussig nok likt antall av hver valør), totalt 94 medaljer. 88 i hurtigløp og 6 i kunstløp. Bare Norges Skiforbund har skaffet Norge flere medaljer, men skifolket har et langt større olympisk øvelsesutvalg. Norske skøyteløpere har i VM vunnet 59 gull-, 55 sølv- og 57 bronsemedaljer, av disse er 17 kommet i kunstløp (10-2-5). I EM ha medaljehøsten vært slik: 44 gull, 44 sølv og 45 bronse, 12 av disse har kommet i kunstløp (6-3-3). Skøyteløperne har bidratt sterkt til at Norge betegnes som verdens ledende vintersportsnasjon.
Oscar Mathisen – vår første skøytekonge
I det følgende skal vi ta for oss norske skøyteutøvere som har satt sitt preg på sin samtid og fremmet skøyteinteressen i Norge. Den første norske skøytekonge var utvilsomt Oscar Mathisen. Han vokste opp som yngst av syv søsken i arbeiderstrøket i Ruseløkkveien i Kristiania. Foreldrene var innflyttere, faren var fra Østre Toten og moren fra Vang på Hedemarken. Den fire år eldre broren Sigurd Mathisen markerte seg tidlig som en lovende skøyteløper. I 1904 ble han tilkjent verdensmesterskapet etter at stevnets bestemann Peter Sinnerud ble disket som profesjonell. Sigurd ble en viktig inspirasjonskilde og støttespiller for broren Oscar, og var aktiv fram til 1912 sesongen. Han døde av spanskesyken i 1919, knapt 35 år gammel.
Oscar fikk en enestående skøytekarriere. I perioden 1907-1915 ble han norgesmester 7 ganger, verdensmester fire ganger og europamester tre ganger. Han satte norgesrekord 17 ganger og offisiell verdensrekord 14 ganger. Hans klassiske 1500 m-rekord fra Davos 18, januar 1914 be først slått 23 år senere. Men Oscar opplevde også motgang. I 1911-sesongen ble han utestengt fordi han angivelig hadde solgt noen av sine premier for å spe på sine beskjedne inntekter. Han benyttet vinteren 1911 til å trene inn en ny og bedre svingteknikk, for å stå bedre rustet i kampen mot den russiske storstjernen Nikolaj Strunnikov, som vant både EM og VM i 1910,
Oscar hadde alt som skulle til for å bli nasjonalhelt: Vakkert utseende, elegant stil og hyggelig fremtreden. Det unge frie Norge hadde behov for nye helter, og Oscar kom på den nasjonale scenen på riktig tidspunkt. Skøyteinteressen var enorm, og avisene forsto at her måtte man henge med. Grunnlaget for faget sportsjournalistikk og avisenes egne sportssider ble lagt i denne perioden.
I 1916 reiste Oscar til USA, han håpet å tjene penger etter at første verdenskrig hadde satt en stopper for internasjonale mesterskap. Etter hjemkomsten utkjempet han i 1920 sin legendariske profesjonelle kamp mot amerikaneren Bobby McLean på Frogner Stadion. Interessen var enorm, stadion var overfylt, og jubelen var enorm da Oscar vant konkurransen med seier i tre av fire løp over to dager.
Oscar holdt seg i form, som 40-åring gikk han 500 m på 43.0 under et oppvisningsløp i Davos. Verdensrekorden var på daværende tidspunkt 43.1! I 1930-årene holdt han sine ferdigheter ved like som skøytetrener for yngre løpere i sin klubb OSK. Han døde i 1954 under tragiske oomstendigheter, men hans navn lever videre i skøytesportens Oscar-statuett, som OSK deler ut årlig til løperen som sto for beste prestasjon foregående sesong, uavhengig av nasjonalitet og kjønn.
Foto: Skøytemuseet
