Det er tirsdag ettermiddag i Askerhallen. Den er tom, isen ligger nykjørt og blank, ingen mennesker på tribunen, ingen i boksen. Så dukker Frida Turiddottir Berge opp, rett bak henne Linnea. De er hjemme her. Legger fra seg kalosjene ved kortvantet og glir utpå. Tar en halv runde, så forsvinner Frida inn i sekretariatet for å sette på musikk. Linnea er kledd i sin mørkeblå landslagsjakke med NORGE på ryggen. Begge jentene vet hva de skal gjøre. Oppvarming, faste buer, bevegelser, de klarer seg alene. Noen minutter senere kommer trener Berit Steigedal gående. Med noen oppmuntrende hilsninger stiller hun seg ved vantet. Berit er omgjengelig og direkte. Hun kjenner løperne sine godt, det er ikke mange instruksjoner Frida og Linnea trenger, de forstår hverandre. Snart begynner jentene å hoppe. Slynge, fra bestemte innganger. Senere blir det programtrening. Linnea og Frida bytter på å sette på musikken sin, de øver på helt spesifikke sekvenser i programmene og Berit instruerer fra sidelinjen, med oppmuntring, eller spesifikk korrigering. En vanlig tirsdag for landslagsløperne i Asker, som jobber mot stadig nye mål.
Gleden ved kunstløp
17 år gamle Linnea er et av Norges nye kunstløpshåp. Hun begynte på skøyteskolen allerede som 4-åring, fordi storesøstrene gikk kunstløp, og Linnea ville gjøre alt de gjorde. Senere har hun gått gradene i ulike konkurranseklasser, vært med på forbundslaget og vært en del av Norges Skøyteforbunds satsningsgruppe Rekrutt2026, samlingene Sammen Mot Toppen og vært fast innslag på ISU Junior Grand Prix-stevner. Nå går hun senior, representerer Norge i mesterskap og har klare planer. Men det viktigste er likevel skøytegleden. Det er noe Linnea stadig kommer tilbake til.
- Det er så mye som er gøy med kunstløp, sier Linnea. – Mestringsfølelsen, å klare nye ting. Og det å gå et bra program, et program du er fornøyd med, det gir så mye glede. Men det beste er egentlig bare å være på isen sammen med treneren og vennene mine. Der er der jeg har vært hele livet, det er der jeg har det best.
Treneren, altså Berit Steigedal, har i en årrekke vært hovedtrener i Asker kunstløpsklubb. Hun har fått fram mange landslagsløpere, som Kaja Hanevold, Sondre Oddvoll Bøe og tvillingene Camilla Gjersem. Nå er det Linnea og treningskamerat Frida Turiddottir Berge som er Berits sterkeste kort.
På trening hjemme i Asker med trener Berit. Foto: Tove Solbakken
- Det er så bra å ha Frida og sparre med. Vi pusher hverandre hele tiden. Noen ganger er det bare oss to på isen, andre treninger er vi flere, og da pusher alle hverandre. Jeg tror det gode treningsmiljøet og det sosiale er mye av grunnen til at Asker får fram så mange gode løpere, i tillegg til veldig gode trenere.
Frida og Linnea pusher og løfter hverandre til nye høyder. Foto: Gunvor Bay
Heftig hverdag
Som regel trener Linnea to isøkter om dagen. En vanlig onsdag kan starte med morgentrening 6:30 til 8:00. Så er det skole, Linnea går på videregående, studiespesialisering med toppidrett, så hun har også en del trening i skoletiden. Etter skoleslutt 15:45 er det rett tilbake til Askerhallen og ny istrening 16:05. Det blir knapt, men hun rekker det. Etter istreningen er skadeforebyggende off-ice på treningssenteret Akimi, også det i Askerhallen. Så hjem, middag, lekser, søvn, og så opp til morgentrening fredag. Så skole, is, pause, middag, og slik fortsetter det.
- Jeg trenger ikke ha tid til så mye annet, forklarer Linnea. – Jeg har rutiner jeg er vant til, jeg har levd på rutiner hele livet. Jeg har sosialt liv med venner både på skolen og i hallen, så det går fint. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe.
Mamma og pappa er likevel nødvendige for å få hverdagen til å gå opp. De har gjennom alle år vært Linneas viktigste støttespillere. Nå har begge storesøstrene flyttet ut og Linnea er eneste barn hjemme, da blir det litt mindre kjøring, og Linnea kommer seg også til trening selv innimellom, hvis det er nok tid. Kunstløp er en liten idrett i Norge, og den frivillige innsatsen fra foreldre og andre omkring er uvurderlig for de fleste unge som vil satse. Samtidig Linnea av og til føle på det at mange ikke vet så mye om kunstløpssporten og hva det kreves for å bli god.
- Mange er sånn, «å ja, det er sånn danseskøyter». En på skolen trener RG rett ved ishallen, så hun vet litt, men da vi skulle prøve hverandres idretter på skolen, fikk mange seg en øyeåpner. «Oi, dette var jo slitsomt, og vanskelig». Men det er fint å være i et treningsmiljø, også på skolen. Vi kan sammen relatere til hvordan det er å virkelig satse og gå inn for idrett med alt man har.
Turning point
Første gang Linnea selv følte at kunstløp kanskje kunne bli noe mer enn verdens beste hobby, var da hun i 2017 landet sin første doble axel.
- Det var et «turning point», sier hun. – Etterpå kom triplene ganske lett, så dobbel axel var et vendepunkt. Jeg forsto at jeg kunne bli god, at jeg ville satse. Jeg landet dobbel axel i konkurranse, jeg fikk selvtillit, og så fortsatte det derfra. Jeg ble tatt ut på forbundssamlinger, fikk etter hvert reise på konkurranser i utlandet. Da følte jeg litt på alvoret. Første gang jeg konkurrerte utenfor Norge var i Nordisk, sesongen 2017/2018. Det var mange rundt meg, vi hadde en stor tropp, så det var fint. Selv om man konkurrerer mot hverandre, er man også gode venner på landslag- og forbundslag. Det sosiale er viktig også der. Men selvsagt, vi har jo konkurranseinnstinkt.
Linnea innrømmer at hun har kjent ekstra på presset om å prestere denne sesongen, med uttak og poengkrav til EM og junior-VM hengende som en gulrot der framme, i tillegg til senior-VM på sikt.
- Jeg ble utrolig glad da jeg ble tatt ut til EM! Det var Berit som fortalte meg det, og jeg fikk gledestårer i øynene, det betydde veldig mye. Før mesterskapet hadde jeg en veldig god oppladning, jeg hadde særlig fokus på kortprogrammet, men gikk også friløpet en del. Så var det mye utholdenhets- og spesifikk teknikktrening. I kunstløp trapper man ikke ned før store konkurranser, som i noen idretter, jeg bare kjørte på.
Årets EM ble arrangert i Tallin i januar, med deltagere fra 36 ulike land. For å kunne delta må løperne ha oppnådd et minimumskrav i teknisk score, både i kort- og langprogram. Linnea var første norske, kvinnelige deltager i EM siden 2019, da Camilla Gjersem ble nr.33. Kun de 24 beste går til finalen – friløpet, og det var også Linneas EM-mål. Dessverre gikk det ikke helt veien. Etter en flott trippel toeloop, trippel toeloop-kombinasjon, falt hun på trippel slynge, og ble til slutt nummer 31. EM ble likevel en fin erfaring, som hun tar med seg videre.
- Jeg var kanskje ikke så konsentrert som jeg burde vært da jeg gikk inn i solohoppet. Jeg var veldig spent, siden det var mitt første, store mesterskap og jeg tror følelsene tok litt overhånd. Sånt skjer, og jeg må bare bli mer vant til å være i slike situasjoner. Etterpå var jeg litt skuffet, jeg skjønte at det ikke ville holde til finale med fall i kortprogammet. Hadde jeg landet slyngen, hadde jeg hatt god mulighet til å gå videre til friløpet, men alt i alt er jeg fornøyd med EM. Det var gøy å være rundt de andre toppløperne, trene med dem og bli inspirert, men jeg fokuserte likevel mest på meg selv og det jeg skal gjøre. Jeg følte meg trygg hele veien. Berit er utrolig erfaren, hun hjelper meg så mye, det er godt å ha henne med ut på konkurranser.
Neste konkurranse for Linnea ble Nordisk i Danmark, og etter EM følte hun at hun her kunne slappe litt mer av.
- Jeg tenkte, «Jeg kan jo dette, jeg har gått gjennom det mange ganger denne sesongen, det er ikke noe å stresse over»
Det resulterte i en flott femteplass, bak sterke, finske seniorløpere. Et høydepunkt som Linnea deretter så fram til, var European Youth Olympic festival, som arrangeres annethvert år. Dessverre satte en ryggskade stopper for Linneas deltagelse og det ble heller ikke noe NM for henne. Til junior-VM ble Mia Risa Gomez fra Stavanger tatt ut, også hun et stort talent. Men Linnea kommer sterkere tilbake. Til neste sesong er hun tatt ut på forbundslaget som senior, og vil dermed få mulighet til konkurrere på stevner i utlandet og prøve å kvalifisere seg til flere mesterskap.
- OL er absolutt målet! 2026! Og flere EM og VM. Jeg setter meg alltid mål. Det er motivasjonen min til å fortsette, at jeg vil nå de målene. Jeg må igjen trekke fram at det gode miljøet har utrolig mye å si for idrettsgleden min og for utviklingen. Jeg holder jo på fordi jeg syns det er gøy. Det er viktig at resultatene ikke tar overhånd, hvis det ikke er moro lenger, er det ingen vits.
Teknisk boom
Kvinnenes kunstløp har gjennomgått en voldsom teknisk utvikling de siste sesongene, med kvadrupler og trippel axel i et helt annet omfang enn tidligere, men Linnea vet ikke om det trengs for å nå toppen. Hun har ikke forsøkt en kvadruppel på trening enda, heller ikke trippel axel, men de andre triplene har hun full kontroll på, også i vanskelige kombinasjoner.
- Man bruker mye mer kraft og energi på en trippel, trippel-kombinasjon. En dobbel kan man bare slenge på hvor som helst.
En trippel-trippel-kombinasjon er helt nødvendig for å henge med i toppen, og på 1990- og 2000-tallet var Norge et godt stykke unna høyt internasjonalt nivå. Forbundets satsningsgrupper har gjort at vi nå har mange unge jenter på bra teknisk nivå. Men kunstløp er mye mer enn bare hopp. En løper på femtende plass kan gjøre stort inntrykk på publikum og dommere med et godt program og koreografi, som utføres med innlevelse og uttrykk.
- Det er Sondre som har koreografert løpene mine denne sesongen. Jeg lærer mye under den prosessen, når han forklarer meg hva jeg skal gjøre og hva han har tenkt og da forstår jeg programmet og musikken bedre. Det er en prosess. Ofte foreslår Berit musikken, men jeg kan også komme med forslag. Begge skal være fornøyd. Så jobber jeg med koreografi sammen med Sondre, og Berit kommer også med input. «Strekk deg lenger der», «Husk på at det er sånn, eller sånn», litt pirk. Finpuss av programmet. Det er viktig.
Forbilder
Både Sondre, Anne Line og Camilla gjorde mye for å sette Norge på kunstløpskartet igjen og få pressen interessert. Alle tre har også vært store idoler for våre unge løpere, både i Asker og andre klubber. De har vist at det går an å gjøre det bra internasjonalt, til og med komme helt til OL. Nå har alle tre lagt opp, og det er Linnea, Frida, Mia og neste generasjon som skal vise vei. Nå er det det unge løpere som ser opp til dem.
Det er litt rart, sier Linnea. – Jeg har alltid vært en av de små, en av de minste, plutselig er jeg en av de store. Jeg husker godt hvordan det var å se opp til de store, så jeg er veldig bevisst på å prøve å være et godt forbilde.
Selv tenker hun ikke så mye over hvem hun selv ser opp til. For Linnea er kunstløp like mye hverdag som store, internasjonale konkurranser. Hun positiv, sympatisk og uten tvil hardarbeidende. Og hennes beste minner er egentlig ikke fra stevner, men fra nettopp samlinger og sommercamper. Det å henge med vennene, være sammen og trene hele tiden, kjøre sparkesykkel til og fra hallen, spille kort, bo sammen. En annerledes treningshverdag, men den aller beste.
Syv kjappe:
Lutz eller flip? Lutz!
Parallell eller kork? Parallell!
Nathan Chen eller Yuzuru Hanyu? Hanyu!
Taco eller sushi? Taco!
Ski eller bading? Bading!
Bling eller plain? Bling!
Hund eller katt? Hund!
Trening hjemme i Asker
