De har begge en unik rolle i norsk kunstløp. Berit Aarnes og Bjørg Røsto Jensens interesse og lidenskap for kunstløp begynte tidlig, på 1950- 60-tallet.
I vel 60 år har de vært med å utvikle sporten som løpere og gjennom en rekke nasjonale og internasjonale verv. De har begge gullmerket, Norges Skøyteforbunds høyeste utmerkelse.
Axel og skruskøyter
Det har skjedd en god del endringer i sporten, siden Bjørg Røsto Jensen og Berit Aarnes var aktive løpere, men hovedelementene i et program er det samme - hopp, piruetter og trinn.
-Jeg gjorde enkel axel og dobbel salchow, piruetter med kombinasjoner, trinn og flyver, forteller Berit.
-Jeg gjorde ikke så mange hopp. Axel, dobbel salchow og dobbel toeloop i ny og ne. Men jeg var god på generelle skøyteferdigheter. Jeg var musikalsk og jeg dro mange poeng på presentasjonen, som det het før i tida, smiler Bjørg.
Berits skøytekarriere startet på 1950-tallet.
-Jeg er oppvokst på Kampen i Oslo, i nærheten av Jordal, der jeg begynte å gå på skruskøyter. I begynnelsen av 50-årene var det ikke lett å få tak i skøyter. Jeg gikk på ballettskole, og drømmen var å begynne på kunstløp. En dag kom far hjem med et par brune danseskøyter han hadde kjøpt brukt. Da var jeg i gang, forteller Berit.
Berit under trening på Jordal Amfi
Bjørg Røsto Jensen vokste også opp i Oslo. -Jeg fikk skruskøyter tidlig, og jeg syntes det var artig å gå på skøyter, forteller Bjørg. Fordi ei jente i klassen min gikk på kunstløp, ble jeg med henne på trening da jeg fikk kunstløpskøyter. Da jeg var ti år, ble jeg medlem i Oslo idrettslag (OI) i 1961.
Bjørg på Jordal Amfi, 15 år gammel
Trening utendørs
I dag trener kunstløpere i ishaller, men det siste året i pandemitiden, har mange løpere for første gang opplevd å trene utendørs på kunstfrosne baner, islagte vann og fjorder. De har trent i kulde og minusgrader, gjerne med vind, snø og regn. Da Bjørg og Berit var aktive var det helt normalt.
Hvordan var det å trene kunstløp da dere var unge?
-Det var artig, men noe ganger veldig vått og kaldt, sier Bjørg. Jeg trente på Jordal Amfi, Valle Hovin og på naturis på Bislett. Jeg var aktiv speider, men etter hvert måtte jeg prioritere. Treningen på skøytebanen vant. Jeg har mange artige minner. Samhold og mye moro på trening. Den dagen jeg klarte en ren axel direkte fra flyver bakover, mellom flaggstengene på Bislett stadion, det husker jeg som det var i går.
I 1968 åpnet Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. I den forbindelse var vi noen løpere, ikledd like bunadsdrakter, som fikk stå æresvakt for vår berømte kunstløpstjerne, Sonja Henie. Det var stas.
Berit trente på Jordal, Bislett og Frogner stadion. Senere ble det Jordal Amfi; den gangen uten tak. - Etter hvert som det ble mer seriøst, trente jeg nesten hver dag, og noen ganger før skoletid, for da var det mulig med blank is til figurene. Jeg pleide å ta bussen rett fra skolen. Mor kom med skøytebagen, matpakke og kakao, så tok hun skolevesken med seg hjem. Undervisningen gikk mest i privattimer og noe klubbtrening.
Mange av dem jeg konkurrerte med ble fulgt til treningen av mødrene sine, som satt og så på. De hadde store ambisjoner for døtrene sine. Én dag sto far utenfor skoleporten. Jeg spurte hvorfor, og han sa at han skulle kjøre meg til trening. Han fortalte stolt at jeg var tatt ut til Nordisk Mesterskap, junior. Det var i 1957. I 1958 var jeg på et spesielt oppdrag i Finland. Noen av hurtigløperne i klubben skulle delta på et internasjonalt stevne i Rovaniemi og Uleåborg. Noen av oss ble invitert med for å gå oppvisning i pausen mellom løpene. Vi reiste med eget chartret fly, og det var stort.
Bjørg og Berit trente alltid figurer på isen, som var en del av kunstløpkonkurransen den gangen. -Jeg syntes det var kjedelig og tidkrevende. Men dessverre nødvendig, fordi det talte mye mer enn friløp i en konkurranse, og kortprogram fantes ikke på 60-tallet, forteller Bjørg.
-Jeg likte figurer, sier Berit, men det var veldig tidkrevende. Det var viktig at isen var blank, slik at vi kunne se figurene.
Litt over støvleskaft
De siste årene har det vært mye diskusjon rundt hvordan hoppene dominerer i kunstløpkonkurranser. Mange mener at hoppene får altfor stor oppmerksomhet, slik at piruetter, trinn og eleganse kommer i skyggen av tripler og kvadrupler. Dessuten er hoppene svært krevende og belastende for kroppen.
-Jeg synes det går litt over alle støvelskaft teknisk for tiden. Hvis man ikke har gode grunnleggende skøyteferdigheter, så lar jeg meg ikke imponere av mange rotasjoner i lufta, påpeker Bjørg. En annen ting er at det skjærer i kunstløphjertet, hvis jeg ser at det er ett fett om løperen går etter det mykeste klassiske stykket, eller for eksempel jazz eller tango.
Berit er enig. - Jeg synes det har blitt vel mye fokus på vanskelige hoppelementer og piruetter, noe som går litt på bekostning av det kunstneriske. Det har blitt veldig strengt med hensyn til hva man skal ha med i programmene, så det er lite rom for kunstnerisk utfoldelse og særegenheter.
Har dere noen favorittløpere i dag?
-Det har vært så mange opp gjennom årene at det er vanskelig å peke på noen, sier Berit.
-Jeg nyter alltid å se japanske løpere, sier Bjørg. De har en helt spesiell flott grunnleggende skøyteferdighet som få andre har. Noen opplevelser sitter i ryggraden, og noen program ønsker jeg bare å se om igjen i det øyeblikket det er slutt.
Verdenstoppen uten Norge
Kunstløp er blant verdens mest populære vinteridretter. I motsetning til alpint, langrenn og hurtigløp, der Norge er i verdenstoppen med flere utøvere, ligger kunstløp langt nede på listen. Sist Norge var med i OL, var med Anne Line Gjersem i Sótsji, 2014. Da var det 50 år siden sist Norge var med i OL i kunstløp.
Hva tror dere er grunnen til at Norge ikke er i verdenstoppen i kunstløp?
-Sånn jeg ser det er det ekstremt vanskelig å nå verdenstoppen i kunstløp, sier Berit. De landene som er i toppen, har helt andre forutsetninger enn oss med et stort støtteapparat med mer. Av de nordiske landene har spesielt Sverige og Finland hatt løpere som har hevdet seg i toppen, men de har mange flere ishaller enn oss, og de har flere aktive løpere.
Grete Borgen, som jeg konkurrerte med, var stjerne i isshow i mange år og endte som topptrener i USA. Vi samarbeidet med henne og vi sendte flere løpere til hennes sommertrening i California i flere år. Sånn som utviklingen har blitt, er det ekstremt vanskelig å hevde seg internasjonalt, selv om det stadig dukker opp unge talenter som utfører triple hopp og flotte piruetter.
-Det er mange grunner til at Norge ikke er i verdenstoppen, sier Bjørg. Utbredelse av ishaller. Geografisk spredning av trenerressurser. Kultur for denne spesifikke idretten. Skolesystem. Idrettspolitiske vedtak. Etter min mening, barneidrettsbestemmelser som er viktig, men de er litt stivbeinte, for å si det på en enkel måte.
Ikke før i 2021 fikk Norge sin første ishall tilpasset vår idrett, Sonja Henie Ishall i Oslo. Siden 1963, når den første hallen ble åpnet, har hockey vært prioritert både ved planlegging og drift. Men dommere fra Norge og Norden har alltid vært kunnskapsrike, i verdenstoppen og de er godt ansett. Vi har store krav til kunnskap for å bli dommer i Norge.
Hvordan var det for dere å konkurrere?
-Det var artig å konkurrere, sier Bjørg, spesielt i friløp. Det var ikke mange utenfor Oslo som deltok. Min argeste konkurrent var fra Sarpsborg, hvor Norges første ishall sto ferdig i 1963. Ellers var det Hamar, Gjøvik, Kongsvinger og Tønsberg, hvor det var flest aktive i tillegg til Oslo. Foreldrene måtte måke banen mange ganger når snøføyka og kuling slo til. Når det var mye vind var det om å gjøre å legge opp figuren, slik at du fikk medvind inn til senteret. Som du skjønner en helt annen verden nå, 50 år etter.
NM i kunstløp ble arrangert sammen med hurtigløp på indre bane. Vi gikk friløpet i pausen til hurtigløperne. Så du skjønner hvem som var prioritert i Skøyteforbundet den gangen.
Sporten har vært igjennom en rivende utvikling. Den er profesjonalisert på en helt annen måte. Det har vært tøft for Norge å henge med, men jeg registrerer at en gruppe yngre løpere mestrer noen av de vanskeligste elementene.
-Jeg likte å konkurrere, men det var få konkurranser. Jeg deltok i klubb- og kretsmesterskap, junior-NM og NM, og to ganger i Nordisk Mesterskap, en gang i junior og en gang i senior. Vi var jo amatører. Nå er jo de beste internasjonale løperne profesjonelle, påpeker Berit..
Dommere og trenere
Da Bjørg og Berit sluttet som aktive løpere, forlot de ikke kunstløparenaen.
Tvertimot, de engasjerte seg videre som dommere, trenere og tillitsvalgte.
-Perioden som dommer i 37 år har gitt meg utrolig mye, sier Bjørg. Utfordrende og lærerikt. Mange utrolig fine opplevelser, spennende reiser til mange land, også ukjente kulturer og politisk lukkede land. Jeg har knyttet mange relasjoner både i inn og ikke minst utland, flere til nære vennskap, som jeg har kontakt med i dag.
I 1989 besto jeg dommereksamen som internasjonal mesterskapsdommer. Det var spesielt. Først å bruke hele sommerferien til forberedelser. I tiden etterpå sa jeg, «How to spoil a whole summer». Jeg besto med glans, men jeg glemmer ikke en av sensorene, nå avdøde Ben Wright fra USA, etter den praktiske prøven. Jeg hadde vinneren på 6. plass, men fikk medhold av sensor. Jeg var overbevist om at jeg hadde strøket, men det ga meg god selvtillit for fremtidige dommeroppgaver.
Bjørg var dommer i 37 år. Her sammen med dommerkollega Sigrun Mørkeseth etter de bestod ISU-eksamen i 1989. Foto: Fredrikstad Blad.
Hvorfor startet du Fredrikstad Kunstløpklubb?
Da jeg var ferdig utdannet vernepleier i 1972, fikk jeg et vikariat i Fredrikstad. Byen hadde fått en splitter ny ishall. Etter et års tid fikk jeg fast jobb i byen, og jeg syntes det var uhørt at vår idrett ikke skulle kunne gi tilbud til barn og unge innenfor vår fantastiske idrett. Slik ble jeg klubbens initiativtaker i samarbeid med Østfold Skøytekrets og enkeltstående ressurspersoner i plankebyen. Der fungerte jeg som trener i 24 år. Resten er historie, sier Bjørg.
Berit har vært dommer i 35 år. Det første internasjonale mesterskapet hun dømte var EM, i 1974 i Zagreb. Det siste mesterskapet var Four Continents, prøve-OL i Vancouver i 2009.
-Det var en stor opplevelse å representere Norge som assisterende overdommer under OL på Lillehammer i 1994, sier Aarnes. I 2003 fikk vi et nytt dommersystem. Alle internasjonale dommere ble kurset, og samme året ble det arrangert Grand Prix-konkurranser. Jeg hadde bare dømt én konkurranse, da jeg fikk en melding fra International Skating Union (ISU) om at jeg var oppnevnt til overdommer i Grand Prix-finalen. Jeg svarte at jeg ikke ville klare det. Svaret jeg fikk var: «You are a school teacher, you can do that». Det gikk heldigvis bra.
Jeg var styreleder i Oslo Idrettslag (OI) på 1960-tallet. Styret besto av både hurtigløp og kunstløp, og det var en spennende erfaring å ta med seg. Klubben betyr, og har betydd, veldig mye for meg. De har alltid vært stolte av hva jeg har utrettet. Jeg er æresmedlem. Da jeg ble 70 år og sluttet som internasjonal dommer, holdt klubblederen en fin tale under en konkurranse, og én etter én løper kom på isen og ga meg en rose. Det var rørende.
Jeg var trener i Skåne i Sverige i 1963/64, så reiste jeg hjem, giftet meg og begynte på dommerutdannelsen.
En dag fikk jeg en helt uventet telefon fra valgkomiteen i Norges Skøyteforbund (NSF). De ønsket meg som visepresidentkandidat til valget på skøytetinget i 1977. Jeg kom inn i styret uten særlig erfaring, og jeg satt i NSFs styre i syv år. Jeg var den første og eneste kvinne i styret. Jeg ble tatt godt imot, og jeg fikk bra respons for det jeg bidro med fra kunstløp, sier Berit.
Hva liker dere å bidra med til sporten i dag?
-Jeg liker å bidra med erfaringen jeg har tilegnet meg gjennom 60 år i idretten, sier Bjørg. Jeg er glad for å ha bidratt til opplæring av neste generasjons dommere både i dommergjerningen og det dommerfaglige organisasjonsarbeidet. Jeg håper jeg har gitt folk trygghet i oppgavene sine. Jeg har heldigvis gjort meg selv overflødig, men det er alltid gøy når den gamle reven bli kontaktet for råd av og til. Sist men ikke minst dem som er arrangementsfaglig veileder for arrangører, spesielt NM/LM og Norge som arrangør av Nordics. Grunnlaget for denne kunnskapen har jeg fått fra den kanadiske legenden, Joyce Hisey, tidligere council medlem i ISU. Min mentor ble jeg godt kjent med i forberedelsene til OL 1994. Allerede i planleggingsfasen kom Joyce til Norge for å lære oss isdansarrangement. Der var vi bortimot blanke som arrangør. Å få oppdrag fra ISU som teknisk delegert ved mesterskap har vært særdeles lærerikt og utfordrende.
Bjørg med sin mentor Joyce Hisey i Toronto, 2009.
Berit bidrar gjerne med min sin kunnskap og hun har ofte representerer klubben sin, OI på Skøytetingene. - Det har blitt sånn at ledelsen i klubbene for det meste er foreldre som forsvinner, når barna slutter, påpeker Berit. De gjør en veldig god jobb, men de kan ofte lite om klubbhistorien og om kunstløp generelt.
Berit er ikke lenger aktiv dommer, men følger ofte med som tilskuer fremdeles. Her med Berglijot Johansen og Evelyn Sørensen
Dere er aktive utenfor isbanen, men er dere fortsatt på isen og trener?
-Jeg har sluttet å gå på skøyter nå, men jeg holdt på i lang tid og var blant annet med skoleelevene mine på skøyter når det var idrettsdag på skolen. De syntes det var stas å se læreren ta piruetter, smiler Aarnes.
-Jeg hadde på meg skøyter frem til pensjonsalder, men nå er det dårlig med skøytegåing, smiler Bjørg.
Ildsjelene har deltatt på forbundets ting annet hvert år i en årekke. Berit som delegat og Bjørg som medlem i lovkomiteen. Da passer det med å avslutte med følgende ord fra Bjørg, som nok gjelder begge våre ildsjeler i norsk kunstløp:
- Jeg har vært delaktig på alle plan og det har vært moro, lærerikt og givende. Det har vært en viktig del av mesteparten av mitt liv.
Fakta Berit Aarnes
Født i Oslo, hvor jeg fremdeles bor.
Klubb: Oslo Idrettslag (OI)
Verv: Leder av skøyteavdelingen i Oslo Idrettslag(OI), styremedlem i Oslo Skøytekrets, leder av kunstløpskomiteen og dommerkomiteen i NSF, styremedlem og visepresident i NSF.
Yrke: Adjunkt med opprykk. Utdannet ved Statens Gymnastikkskole, videreutdannet med Lærerskole og engelsk grunnfag.
Hobby/andre interesser: Kunstløp har vært min store interesse. Underviser engelsk konversasjon på Nordstrand Seniorsenter. Er med i International Forum, Special Events Committe. Ellers går tiden til lesing, strikking og kryssordløsing.
Jeg har lyst til å nevne to ting: Åtte av de jeg konkurrerte med møtes med jevne mellomrom til hyggelig samvær, og så har vi noe som heter «Kunstløpsveteranene», for de som har passert 50 år, der det arrangeres årlige treff.
ISU mesterskapsoverdommer.
Avsluttet den aktive dommerkarrieren i 2015.
Innehaver av NSFs høyeste utmerkelse, Gullmerket, tildelt på Skøytetinget, 2001.
Berit ble tildelt NSFs Gullmerke i 2001. Her med Tore B. Ramton og Børre Rognlien
Fakta Bjørg Røsto Jensen
Født, Oslo, 1951
Bor:Fredrikstad
Yrke: Utdannet vernepleier
Sportslig bakgrunn: Aktiv kunstløper for Oslo Idrettslag, junior nivå 1961 – 1969.
Utdannet trener på NSF trener C nivå. Trener i Fredrikstad Kunstløpklubb, 1974 – 1998.
Dommerbakgrunn og aktivitet:
Nasjonal mesterskapsoverdommer, nivå 10. ISU mesterskapsoverdommer.
Har dømt utallige internasjonale konkurranser siden 1984, flere Junior VM, EM og VM i perioden, 1991 – 2004. Avsluttet den aktive dommerkarrieren i 2007.
Tillitsverv: Medlem av dommerautorisasjonsrådet, Oslo Skøytekrets. Medlem i en årrekke i grenstyret kunstløp, Østfold skøytekrets.
Medlem og senere leder av dommerutvalget, NSF, 1987 – 1997.
Medlem av NSF lovkomité 2 perioder på 1990-tallet, sist valgt 2001----d.d.
Styremedlem NSF, 1997 – 2001.
Medlem av NSF ressursgruppe, 2009- 2012.
Assisterende grenleder, kunstløp, vinter OL 1994 Lillehammer.
Leder avvikling sport, Junior VM, Hamar 2002.
Oppnevnt og teknisk delegert for ISU ved flere EM, JVM, Four Continents og VM i perioden 1997 – 2003.
Frivillig i ulike arrangementer, sist Ungdoms OL 2016, Hamar.
Ansvarlig for opplæring av teknisk delegerte ved norske mesterskap.
Sportslig rådgiver for Sarpsborg SK, 2007 -.
Æresmedlem Sarpsborg SK, 2007.
Innehaver av NSFs høyeste utmerkelse, Gullmerket, tildelt 2007.
Bjørg mottok NSFs Gullmerke i 2007. Her sammen med Finn Bakke og president Terje Andersen
