Marcel Lesche Vanberg er født med skøyter på beina. Vi kan si det så sterkt, siden hans mor, Verné Lesche fra Finland ble verdensmester på skøyter i 1939 i Tammerfors og 1947 i Drammen. Marcel kom til verden i Oslo i 1950. To år senere tok Hjallis tre OL-gull på Bislett, så skøyteinteressen var stor i Norge.
Hva betydde det for deg i din barndom at din mor var verdensmester på skøyter?
-Jeg har lyst til å si, egentlig ingen ting. Det at min bror og jeg vokste opp med en mor som hadde vært verdensmester, var bare ett fakta som lå der. Det var aldri noe press fra hennes side, at jeg skulle begynne med skøyter. Tvert imot følte jeg den gangen, at hun kunne ha fulgt meg bedre opp på skøyter. Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor riktig hennes innstilling var. Spesielt når man ser i dag at enkelte foreldre prøve å realisere seg selv gjennom barna.
Jeg tror at hun hadde den innstillingen, at skulle jeg drive med skøyter, så skulle det være fordi jeg hadde interessen, ikke fordi hun hadde vært verdensmester. Kanskje hadde jeg ikke vært i sporten i dag, hvis hun hadde presset på? Kan egentlig ikke si når og hvorfor interessen for skøyter dukket opp. Det bare skjedde, og at man har foreldre som har vært i sporten, må sikkert gi en påvirkning, sier Marcel.
Har du et spesielt minne fra din barndomstid på skøyter med din mor?
-På slutten av 60-tallet var jeg med på et løp i Telemark, og arrangøren fant ut at min mor og far var med. Hun ble behørlig presentert, måtte gå en æresrunde og hun fikk en premie, som var minst like fin som den jeg fikk. Tror jeg følte at det var litt urettferdig, smiler han. Marcel har ofte et lite smil på lur når han forteller.
Når var du sist på skøyter?
Dessverre, alt for lenge siden.
Sterk som en bjørn
Skøyter har alltid vært en del av Marcels liv. Hans engasjement strekker seg fra å være aktiv løper, ulike verv i Kongsberg Idrettsforening (KIF), skøytekretsen og Norges Skøyteforbund (NSF) til å være internasjonal starter i hurtigløp i VM, OL og verdenscuper.
Startjobben har vært en spesiell og unik reise i Norge og rundt i verden til store mesterskap, og det kommer vi tilbake til senere.
Hvordan trente du på skøyter som barn, ungdom og senior?
-Vi hadde ingen trener i hurtigløp på Kongsberg. Derfor trente jeg sikkert helt feil. Mye kvantitet og lite kvalitet. Det var ingen til å veilede på den tekniske biten. Fikk litt hjelp av Finn Hodt det siste året jeg gikk.
De første årene trente vi på Idrettsparken på Kongsberg. Jeg bodde i Larvik og Drammen, da jeg utdannet meg som typograf, og da trente jeg på Fram og Marienlyst. Senere ble det Valle Hovin, den første kunstisbanen i Norge. Der trente jeg tidlig i sesongen, før naturisbanene fikk is.
Hvordan var du som aktiv skøyteløper?
-Jeg likte å konkurrere og miljøet. Som løper fikk jeg beskrivelsen dårlig teknisk, som et resultat av treningsforholdene, men sterk som en bjørn. Når det ble væromslag og isen lå med et solid rimlag, var det i hvert fall en som gikk rundt med et stort smil.
De siste sesongene var jeg en ensom ulv fra Kongsberg. Jeg fikk hjelp av Yngvar Hansen fra Holmestrand til sekundering. En dag jeg var storfornøyd med et løp, gikk jeg bort til Yngvar for å høre om jeg hadde satt pers. på 1500 meteren. Han svarte, Marcel, når skal du lære å gå på skøyter? Min beste sesong var som 18-åring i 1968/69. Sesongen etter startet bra. Ett tiendedel fra pers. på 500 m og ny klubbrekord på 1000 m på et teststevne på Kongsberg. Etter det, var jeg ikke i nærheten av det nivået. Overtrent på grunn av feil trening? Hvem vet, undrer Marcel?
Læreren og Bislett
En av Marcels lærere var skøyteløper, og han er litt av grunnen til at det ble skøytesporten for Marcel videre i livet. Skolen og læreren arrangerte skøytekurs vinteren 1962. Det skulle arrangeres skoleløp på Bislett og Frogner, og lærerne ville at alle på kurset skulle stille til kvalifiseringsløp.
-Jeg husker at jeg tenkte, tør jeg det, sier Marcel. Jeg turte, fikk tiende og siste plass, fikk delta på Bislett, og det ble ikke siste konkurransen. Samtidig ble det starten på et langt liv i skøytesporten. Læreren var ikke klar over dette før han leste et portrettintervju med meg i lokalavisen, i forbindelse med at KIF skulle arrangere NM på skøyter i 1984, og jeg var leder av arrangementskomiteen. Den mannen har kostet meg mye fritid, humrer Marcel.
England
Marcel sluttet som aktiv løper av flere grunner som senior.
-Jeg dro til England i 1972 for å studere, og det var feilt land, hvis jeg hadde planer om å fortsette skøytekarrieren. Skøyteutstyret ble med og jeg trente sammen med deler av det engelske landslaget. Da jeg så treningsforholdene deres, ble jeg imponert over hva de oppnådde i internasjonale mesterskap, selv om de ikke var på toppen av resultatlisten.
Jeg er født med en dårlig rygg, familiesvakhet. Jeg hadde fullført elleve sesonger i 1972 med legeforbud. Da jeg kom hjem fra England, stilte jeg i et par konkurranser i 1976/77, der jeg fikk ryggproblemer. Jeg husker min mor sa, nå må du vel ha lært!
Starter
Mens skøytene ble lagt på hyllen i 1972, forsvant ikke Marcel fra isbanen. I 49 år har skøytesporten vært en stor del av hans liv ved siden av jobben, og det har blitt mange stevner, konkurranser og mesterskap som starter i Norge og internasjonalt. Marcel har ikke tallet på hvor mange.
-For noen år siden pratet jeg med Geir Karlstad, etter trekningen til en verdenscup i Mellom-Europa. Han var TV-kommentator. Vi kom inn på starting, og jeg sa: Lurer på hvor mange skudd jeg har trukket av? Geir svarte: Det vil du ikke vite!
I aksjon under de kinesiske vinterlekene i Changchun 2012.
Hva er den viktigste jobben som starter?
-Være dirigent for starten, slik at alle får en korrekt start og at alt går rolig for seg. De måler hundredeler i andre enden, presiserer Marcel.
Når løperne gjør seg klare til start er det nerver, spenninger og forventninger i luften. Det er helt stille i hallen. Publikum holder pusten. Løperne kommer frem, tar plass i sin bane, bak førstartlinjen - da er de under starterens kommando.
-Når vi har fått kontakt med løperne, sier vi gå til start, eller go to the start. Løperne går til startlinjen, gjør seg klare! Vi sier, ferdig, eller ready! Løperne går i startstilling, når begge har inntatt startstilling og står rolig, skal det gå 1 til 1,5 sekunder før jeg trekker av - skuddet smeller. PANG!
Hvorfor ble du starter i hurtigløp?
-Jeg hadde lyst på jobben, ikke minst med bakgrunn i at jeg hadde vært løper. Jeg ble autorisert mens jeg var aktiv seniorløper. Fra sesongen 1976/77 har det vært mye starting. Den gangen var sesongen fra midten av desember til første mars, siden det ikke var mange kunstisbaner. Jeg var fast starter på Geithus og Kongsberg, og jeg fikk invitasjoner til andre klubber. I flere år startet jeg skøyteløp nesten hver helg om vinteren. Jeg har alltid hevdet at starting er avhengig av mengdetrening.
Rundt i verden
Skøytesporten har ført Marcel til hele 20 land, som starter i mesterskap og deltaker på konferanser og kongresser. På reiselisten står, USA, Canada, Japan, Malaysia, Spania, Russland, Kroatia, Irland, Tsjekkia og ikke minst Nederland for å nevne noen land.
Han har vært starter i flere World Cup, et Junior VM, to EM, seks VM Allround, tre VM Sprint, to VM Enkeltdistanser og et OL. I tillegg har han to ganger blitt invitert til Kina som starter til deres nasjonale mesterskap og til nasjonale vinterleker.
-Det siste var som et OL, men kun kinesere kunne delta, forteller Marcel. Det var veldig spesielt. Til det første mesterskapet var jeg eneste funksjonær som ikke var kinesisk. Ved den andre anledningen var vi to, en overdommer var og invitert.
Jeg har hatt æren og gleden av, sammen med en nederlender, å lede det internasjonale starterseminaret fra 2003 til jeg falt for aldersgrensen som ISU starter i 2010. Første gang jeg var i Kina, fikk jeg en melding om at de trolig ville spørre meg om å holde et kurs. Vi fikk omvisning i Beijing, men ingen spurte om kurs. Siden vi fikk ekstra service og opphold, så tilbød jeg å holde et kort kurs, hvis de hadde noen nasjonale startere tilstede. De svarte at dette var også interessant for trenere og ledere. Det kom 50 personer på kurset. Det ble også kurs senere i Kina.
De fire starterne under de kinesiske vinterlekene i Changchun 2012.
Har du opplevd løpere som har vært irritert på deg som starter, eller noen som var takknemlig fordi de fikk en knallstart?
-Det siste tror jeg ikke jeg har opplevd. Når det gjelder det første, er det sikkert mange. Kan nevne en historie tilbake i tid. Det var pokalkamp mot Snøgg, Notodden i 1976/77. Første delen gikk på Kongsberg. Jeg hadde vært løper, så jeg visste hva løperne tenkte på starten. Derfor var det ikke lett å lure meg. Snøgg-folket mente nok jeg var altfor streng, fordi tre av dem skjelte meg ut ved start. Det hadde vært store diskusjoner ved mållinjen. Så kom Skøytetinget 1977 på Gjøvik, der jeg representerte KIF. I en pause i tingforhandlingene møtte jeg delegasjonen fra Notodden. En av dem så på meg et stivt blikk og sa: «Nei, f……., det er starter’n». Utover kvelden fikk jeg mange tilbakemeldinger om hva de mente om meg som starter på Notodden, sier Marcel med glimt i øyet.
Legger listen
Marcel trives godt som starter når løperne er rolige og ikke gjør forsøk på å komme tidlig av gårde. Men det kan være dager der løperne er urolige.
– Da må vi «sloss» med løperne på et vis. Vi mister rytmen, og får en annen følelse. Derfor er det viktig at vi i de første parene, gjør det klart for løperne, at her ligger listen, det nytter ikke å prøve seg. Løpere har etter distansen er ferdig spurt meg om starten, men jeg kan ikke svare, fordi jeg husker ikke mye av den, Men når man blir nødt til å diskvalifisere en hollandsk løper i OL, det husker man - da var det ikke rolig etterpå. Noen tror at vi startere synes det er morsomt å diskvalifisere. Det er ikke riktig.
De fire starterne under Marcels siste VM i Heerenveen 2010. Junichi Takano (Japan), Jan Zwier (Nederland), Klaus-Dieter Kaergel (Tyskland)
Har du noen løpere du vil fremheve?
-Vanskelig å velge. Det har vært mange gode gjennom årene, og hvordan sammenligner man en løper fra 30-tallet, med en løper i dag? Av dagens løpere dukker navnet Sven Kramer opp. Ikke bare på grunn av resultatene han har oppnådd, men også på grunn av at han har klart å holde motivasjonen man må ha for å vinne internasjonale mesterskap på topp, i så mange år. Litt trist er det at han har klart å holde vår egen Håvard Bøkko bak seg. Håvard hadde vært en av de virkelig store uten Kramer, men slik er nå en gang verden.
Kampen om rekorder
I ti år har Marcel vært medlem i Norges Skøyteforbunds styre med ansvar for teknisk komite hurtigløp, (TKH), og før det medlem i Dommerutvalget hurtigløp (DUH) og TKH i flere år.
-Jeg overtok TKH-ledervervet etter Knut Ludahl i 2011, og det var som å hoppe etter Wirkola. Hovedoppgaven her er få løp og andre aktiviteter i hurtigløp til å fungere.
Styrets jobb er å se framover og legge til rette for at sporten beveger og utvikler seg i rett retning. Disse øvelsene er meget viktige og interessante å få delta i, sier Marcel, som takket av som styremedlem ved det digitale tinget i år, men han fortsetter som TKH-medlem.
Hvordan synes du skøytesporten har utviklet seg gjennom årene?
-Tidligere var skøytesporten en konkurranse med fire distanser fra 500 m til 10 000 m, bortsett fra OL som er enkeltdistanser. Nå har vi sprint firkamp, VM enkeltdistanser og World cup. I tillegg nye øvelser med tilbud til andre type løpere, enn de vi tradisjonelt kjenner, og det er bra.
En kjedelig utvikling er kampen om verdensrekorder og personlige rekorder. Mens ingen spør om tiden en skiløper fikk på en tidligere distanse, så blir skøyteløperen alltid sammenlignet med en eller annen rekord. Hvis løperen ligger 10 sekunder etter på skøyter, er det plutselig dårlig. Dette har ført til at en del løpere deltar kun på baner der de kan sette personlig rekord. Vi ser dem ikke på Norgescup utendørs, eller i kalde haller. Det er ikke bra for bredden. Vi har dyktige arrangører og et par kalde haller. De gjør en kjempejobb for sporten, og de hadde absolutt fortjent at løpere stilte opp når de arrangerer løp.
Hva er det viktigste for skøytesporten fremover?
-Det er veldig viktig med rekruttering og anlegg. Vi må skape interesse blant yngre folk.
En 250 m bane er ypperlig for rekruttering, der yngre løpere kan klare å gå en sving raskere. Vi har mistet mange baner de siste 50-60 årene, fordi sesongen går fra tidlig i oktober til slutten av mars, mens den tidligere var fra midten i desember til første mars. Mange klubber er flinke til å arrangere skøyteskoler, men har vi knekket koden med å få deltakerne til å fortsette? Lar vi barn konkurrere i øvelser de synes er morsomme, eller holder vi på tradisjonelle distanser som 100 m, 400 m og 500 m? Mange steder er folk flinke med å islegge små flater, men er vi flinke nok med å flytte skøyteskolen dit, slik at man får kontakt med interesserte barn, som vi kan få med til klubbens bane?
Klarer vi å få med ti barn, så kommer de neste 20 gratis, fordi de blir med vennene sine, og plutselig har man et miljø!
Dessuten er det kommet en rekke nye idretter de siste årene som appellerer mye mer til fjortisene, for eksempel, X-Games med spektakulære hopp og triks. Denne gruppen følger med i media og sosiale medier på en helt annen måte enn det vi eldre gjør. Jeg tror at andre tradisjonelle idretter er i samme situasjon.
Hva har du lyst å jobbe med videre i skøytesporten?
- Det samme som jeg jobber med i dag. Stevner, arrangementer og videreutvikling av sporten. Vi har en utfordring når det gjelder startere, hvis vi skal oppfylle vår ambisjon med til enhver tid å ha tre ISU-startere. Vi har mange gode startere i Norge, men snittalderen er for høy. ISU startere har en aldersgrense på 60 år, ISU overdommere 65 år.
Dessuten, det viktigste med å fortsette med skøytesporten, er at jeg trives i miljøet og jeg treffer folk jeg trives sammen med, smiler Marcel Lesche Vanberg.
Startere under OL i Torino 2006, Marcel sammen med Junichi Takano (Japan), Luigi Casal (Italia), Rob Hemmes (Nederland)
Det har blitt noen akkrediteringer gjennom årenes løp
