Skøyteforbundet / Nyheter / 2021 / MØTE MED Magnhild Ekren – brenner for tilrettelagt trening på isen
Magnhild deltok som trener under Special Olympics i Östersund i 2020
Magnhild deltok som trener under Special Olympics i Östersund i 2020

MØTE MED Magnhild Ekren – brenner for tilrettelagt trening på isen

I artikkelserien MØTE MED presenterer vi ulike mennesker som har betydning for en av våre grener, på eller utenfor isen.

Magnhild Ekren har alltid gått på skøyter - til og med så tidlig at hun ikke klarer å huske det.
Et videoklipp viser at Magnhild gikk på skøyter, på en islagt åker i 2-3 årsalderen på Leinstrand like utenfor Trondheim.
Der er hun født og oppvokst med egen skøytetrener i huset, nemlig far Pål Jacob Ekren. Magnhild Ekren er 23 år, vernepleierstudent og hun stiller til digitalt intervju fra hjemgården på Leinstrand en sommerdag i juni, 2021. Hun forteller at det var godt miljø i bygda.
Ungene ble introdusert for skøyter av far Ekren, som trente dem sammen med Astrid Vårvik Norheim. Mange andre flinke foreldre bidro også til ungenes aktivitet.

-Å gå på skøyter var en naturlig del av hverdagen på Leinstrand og Ekren, sier hun. Vi var ganske mange på isen da de var små. Etter hvert var vi en fast gjeng på fem – seks løpere som holdt sammen opp gjennom junioralderen. Treningsgjengen hadde mye å si for at jeg holdt på så lenge som jeg gjorde.
Fra sitt aktive skøyteliv forteller hun at faren trente dem helt til de begynte å satse i 15-årsalderen. Da overtok Grunde Njøs og Frode Rønning som trenere for dem. Hun har sterke og gode minner fra reisene deres rundt om i Europa, og hun setter stor pris på alle vennskapene idretten har bragt med seg.

Leken som skøyteskoleassistent, skøyteskoletrener - oppdagelsen av kortbane
En annen viktig del av skøytelivet hennes, var leken på isen som hun fikk lov til å holde på med som ung trener i skøyteskolen. Fra 12-årsalderen fikk løperne i Leinstrand mulighet til å være assistenter for de yngre barna i bygda.
- Det var så artig å få lov til å leke og ikke bare trene for å gå fort, sier hun. Jeg fortsatte som trener i skøyteskolen på Leinstrand parallelt med min egen aktive skøytekarriere, og jeg ble etter hvert også introdusert for kortbanemiljøet i Trondheim. Selv om kortbane er likt hurtigløp på mange måter, er det også veldig forskjellig. Det var veldig fint å trene med dem. For meg personlig ble kortbane lekbasert trening og et fint tilskudd til hurtigløpstreningen. Blandingen av teknikk, taktikk, fart og spenning ga veldig mersmak. Og miljøet var helt fantastisk. Alle er velkomne, utbryter hun leende og entusiastisk. Det er helt spesielt å oppleve å ha folk fra åtte til 80 år på isen samtidig. Det er veldig inkluderende og fint å være en del av det, påpeker Ekren.

Tilrettelagtgruppa i TKK
Trondheim Kortbaneklubb (TKK) tok på alvor inkludering og opprettet en treningsgruppe for tilrettelagt trening i 2015. Det var Frode Midjo som var prosjektansvarlig og Magnhild Ekren fikk hovedtreneransvar etter 1 år.
- Alt vi har fått til rundt tilrettelegging og i klubben ellers, er takket være verdiene og støtten som finnes i klubben, sier Ekren. De har stor tillit til jobben jeg gjør.

 

Men hva kreves for å bli trener for en tilrettelagt gruppe?
-Min  trenerfilosofi er at alle kan hvis de tørr å prøve og får muligheten til det. En hovedutfordring hos mange av løperne på tilrettelagt trening, er at de ofte kan være vant til å bli møtt med fordommer. Det hender ofte de sier at de ikke får det til. Hovedutfordringen er derfor å snu tankegangen, og få dem til å tørre å prøve. Vi må passe på hvordan vi snakker om hverandre internt i treningsgruppa, klubben og skøytemiljøet. Vi må være oppløftende. Det gjør underverker.
Jobben som trener for en tilrettelagt gruppe er ikke å kjenne til alle diagnosene og å fokusere på alt som er vanskelig for løperne. På trening kan selvfølgelig disse, som funksjonsfriske løpere, bli bedre teknisk, få bedre balanse, bli sterkere og få bedre koordinasjon, for å nevne noe. Det er disse tingene jeg har fokus på, samtidig som jeg så klart må ha kunnskap om spesielle utfordringer knyttet til hver enkelt, for å kunne ha et miljø der løperne føler seg trygge. Jeg må finne ut hva hver enkelt trenger, på samme måte som jeg må finne ut av dette for de andre løperne jeg trener.Tankesettet må være riktig. Første prioritet må være å være åpen for å gi alle en mulighet. I TKK har vi felles garderober, treningstider og konkurranser. De må føle på tilhørigheten både på og av isen for å ønske å komme tilbake til oss. Vi får høre at inkludering er en av hovedgrunnene til at utøverne er fortsatt hos oss. De føler seg inkludert. Foreldrene også, presiserer Ekren.

 Tilrettelagtgruppa har treningstilbud to ganger i uka. Den ene treningen er en fellesøkt for alle i klubben. Den andre har de for seg selv etter at junior- og veteranløperne er ferdige med sin trening, men da møtes de i gangene, eller i garderoben i ishallen.

Trenerne rolle
Det kan ta lang tid å utvikle ferdighetene i en gruppe, der øvelsene er tilrettelagt for løpere. Derfor må trenerne ha tålmodighet.
-Ja, det kan ta år å få til å løfte føttene av isen, for eksempel. Spesielt utfordrende er det når jeg er alene. Da har jeg fire utøvere som alle har ulike behov. De ønsker kanskje å få helt forskjellige ting ut av treningen. Noen kan være opptatt av å få pratet masse. Noen kan gå rundt og rundt hele treningen, nesten uten pause. Mens, noen igjen ønsker mye feedback i løpet av treningen. Da blir det alltid noen som må vente. Det synes jeg er vanskelig. Jeg skulle ønske jeg hadde enda mer tid til hver enkelt av dem. Tiden strekker ikke helt til, sier hun.

magnhild 2.jpg

Magnhild med løperne sine i Special Olympics i 2020

 

Mens Ekren snakker om tilrettlagtgruppa og inkluderingen av dem i en klubb, blir hun rørt.
-Jeg syns det er så artig at det nesten blir for dumt – idrettsgleden er enorm!
Hun gråter og ler og tørker tårer etter tur mens intervjuet pågår.
-Utøvere flytter grenser. Alle utøvere flytter jo sine egne grenser. En gang var det en svaksynt løper som i starten bare beveget seg langs vantet i hallen. Etter hvert begynte han å bevege seg ut på isen og fant tryggheten, selv med andre løpere rundt seg. Det er vanskelig å forestille seg hvor stort det er å klare å overkomme barrierer på denne måten. Det er en enorm idrettsglede som skapes når man åpner opp disse rommene for aktivitet og menneskelig kontakt. Selv om jeg har mye å gjøre med studier, jobb og trenerrolle i flere av gruppene i Trondheim Kortbaneklubb, lader jeg batteriene på skøyter. Det er veldig godt. Trenerjobben gir mer energi enn den tar.

Ikke sitte fast i vante spor
Ekren, som tar vernepleiestudiet, sier at hun alltid er seg selv, uansett hvem hun trener. Hun trener også juniorlandslaget sammen med Einar Agdestein. Det viktigste hun har med seg fra studiet er det å se hele mennesket. - Vi er ikke bare skøyteløpere. Vi er sønner, døtre, vi har venner, skole og jobb og vi dras i alle retninger. Dette er det viktig å ta med seg inn i arbeidet for å forstå utøverne. Jeg er takknemlig for all den erfaringen jeg har fått gjennom årene. Aller best liker jeg å være i feltet og jobbe med folk, sier hun.

Tror du alle kan starte en tilrettlagtgruppe i hvilken som helst klubb?
-
Man må starte med en primus motor som ønsker å trene dem, slår Ekren fast. Så bygger man derifra. Alt man trenger for å starte er en løper, og ta det derfra. Dessuten trenger ikke alle å finne opp kruttet på nytt. Skriv ned telefonnummeret mitt, på slutten av dette intervjuet, så kan folk kontakte meg om de ønsker! Det er så mye jeg har klart å finne ut av etter hvert som jeg gledelig deler videre. Det er viktig å ikke bli sittende fast i vante spor. Man må være kreativ og sulten på kunnskap - ønske seg en utvikling som trener. For eksempel deltar jeg selv som løper når vi vanligvis drar på leiropphold til Oberstdorf. Reise. Lære. Det er viktig uansett idrett og uavhengig av nivå. Man må være interessert i å lære og oppsøke lærdom selv, hevder hun.

Ekren holdt foredrag om paraidrett på Trener 1-kurset for Norges Skøyteforbund i april i år.
-Det var litt skummelt å holde foredrag for rundt 50 deltagere, men det var en kjempeartig utfordring, fordi deltagerne var flinke og viste stort engasjement. Hun har en drøm om at dette blir det nye store løftet for klubbene i NSF. Det er mye idrettsglede involvert i det å ha et bredt miljø i klubben. Jeg tror det kan være en super idé å samarbeide på tvers av klubber. Da har man flere ressurser å spille på. Vi har mye å lære av hverandre, så hvorfor ikke samarbeide? Spesifikt for skøyter, har vi mye å lære av for eksempel kunstløp og vice-versa. I TKK henter vi inn de ressursene vi trenger for å gi alle et godt tilbud. For tilrettelagtgruppa gjelder det konkret sett hender på isen. Jo flere løpere, jo større støtteapparat trenger vi, avhengig av hvem som kommer på isen, påpeker hun.  

Special Olympics i Kazan i januar 2022
Selv om det kan ta lang tid å lære ferdigheter, er mulighetene for utvikling og store opplevelser til stede for utøverne i tilrettelagtgruppa. For tiden planlegger Ekren en ny, stor tur i livet: Special Olympics i Kazan i Russland, januar, 2022. Her har kortbanegrenen kvoter på to gutter, to jenter og to trenere. Alle er informerte og de er spente på om det blir stortur. Det får vi vite til høsten.  
Det er god plass på isen for folk som har lyst til å prøve seg på skøyter.  Alle kan hvis de tør å prøve, avslutter Magnhild Ekren.

magnhild 3.jpg

Det ble edelt metall for løperne til Magnhild under Special Olympics i 2020

 

 

 

 

Lerøy Statnett Fila Fuel of Norway ABUS Sparebanken Øst Sparebankstiftelsen DNB