– Moro å gå på jobben med sånt fottøy, sier Norges og Hamars sprinthåp Even Wetten i et intervju med Hamar Arbeiderblad. Han sikter mot verdensmesterskapet for sprintere på hjemmebane, og han ønsker å være godt forberedt.

20. og 21. januar 2007 møtes nok en gang verdenes raskeste kvinner og menn til edel kappestrid i Hamars storstue – Vikingskipet. Og denne gangen har jeg store forhåpninger til at Even vil vise hva han står for. Etter at han ble verdensmester på skøyter på 1000 meter for et par år siden, kan han nå klatre helt til topps på hjemmebane i skøytesportens «Formel 1». Bare to nordmenn har klart det tidligere i et sprintverdensmesterskap.
   Verdensmesterskapet for skøyesprintere ble arrangert for første gang i 1972. Da ble mesterskapet avviklet utendørs i Eskilstuna i Sverige, og finnen Leo Linkovesi vant herrenes mesterskap, mens Monica Pflug fra DDR tok hjem seieren på spinnesiden. I 1973 gikk mesterskapet i Oslo med russeren Valerij Muratov som verdig mester for herrer. To år tidligere ble det kåret ISU Sprint Championships, og Hamars eminente skøyteløper Ivar Eriksen greidde en andre plass på 1000meter begge dagene. At han kunne gå raskt på skøyter hadde han vist allerede i 1968 da han tok OL-sølv på 1500 m i Grenoble. Magne Thomassen fikk imidlertid bronsemedalje sammenlagt i 1970 i Milwaukee.
   Da mesterskapet gikk i Innsbruck i 1974, vant vår egen Per Bjørang. Ved siden av dette fantastiske mesterskapet har han to NM, og han har hatt to norske rekorder på 500 m. Personlige rekorder: 38,06 - 1.17,17.
   Bare én gang senere har en nordmann vunnet verdensmesterskapet for sprintere. Det var da Frode Rønning slo knockout på verdenseliten i Grenoble i 1981. At han hadde mye på gang, viste han allerede i 1978. I Lake Placid-VM i 1978 kom han på sølvplass, bare slått av Eric Heiden som to år senere tok fem gullmedaljer under OL samme sted. Samme året ble Eric dessuten sprintverdensmester.
   Frode fulgte opp med god plassering også i 1979. Da kapret han bronsemedaljen, og denne bedriften gjentok han i 1982. Da Eric Heiden var utilnærmelig på hjemmebane i 1980, sprintet Frode inn til en god plassering med bronse på 1000 meter.
   Etter Frode Rønnings seier i 1981 har ingen nordmann blitt verdensmester i sprint, men da mesterskapet gikk i Hamar i 1997 ble Roger Strøm nummer to, bare så vidt slått av russeren Sergej Klevtsjenja.
   Men da verdenseliten møttes til dyst i Vikingskipet 19. og 20. januar 2002, stilte nok en nordmann til start for å vinne. Ådne Søndrål hadde blitt olympisk mester og verdensmester på 1500 m 1998. Begge gangene satte han verdensrekord. Dessverre maktet han ikke presset på hjemmebane. Selv om han ble nummer 3 på tusenmeteren første dag.
   Jeremy Wotherspoon ble verdig verdensmester i Hamar I 2002. Han tok også gullmedaljen på hjemmebane i 2004, men så fulgte to gode år for nederlandske Erben Wennemars. Han ble nummer 3 i Calgary, og i Nagano året etter gikk han helt til topps. Han gjentok denne bedriften i 2005 i Salt Lake. Da mesterskapet gikk på hans hjemmebane, måtte han imidlertid overlate alle pallplassene til Joey Cheek fra USA på gull. Sølvplassen gikk til russiske Dmitrij Dorofejev mens nederlandske Jan Bos endte på bronseplassen. Nordmennenes plasseringer de siste årene har vært heller beskjedne, men nå setter vi altså vår lit til at Even Wetten skal kline skikkelig til på hjemmebane i januar 2007.

Kvinnene
Kvinnene har konkurrert i sprint helt siden sprint kom på agendaen i 1970, men her har norske løpere lite å rope hurra for. Det var imidlertid stor spenning da VM ble avviklet i Vikingskipet i 1997. Vår egen Edel Therese Høiseth tok nemlig sølvmedalje i sprint-VM i 1996 i Heerenveen, og hun satset for fullt på medalje også i Hamar i januar i 1997, men det holdt ikke. Da gikk tyske Franziska Schenk til topps på seierspallen foran kinesiske Xue Ruihong og amerikanske Chris Witty.
   Verdensmesterskapet i kvinnenes sprint er blitt arrangert i alt seks ganger i Norge, og foruten Hamar, har Oslo, Trondheim og Tromsø vært arrangører. I 1973 møttes jentene i Oslo, og amerikanske Sheila Young tok gullmedaljen. I Trondheim 11 år senere gikk østtyske Karin Enke til topps, mens østtyske Angela Hauck seiret i Tromsø 1990. I 1992 sto igjen Oslo som vertskap, og nå benyttet kinesiske Ye Qiaobo anledningen til å vise at også kinesiske jenter kunne gå fort på skøyter.
   I 2002 ble igjen mesterskapet avviklet i Vikingskipet og da vant den kanadiske løperen Catriona LeMay Doan foran nederlandske Andrea Nuyt. I 2003 ble mesterskapet arrangert i en annen OL- by, Calgary, og alle forventet kanadisk seier igjen, men tyske Monique Garbrecht-Enfeldt lurte alle og gikk seirende ut av konkurransen. Også i 2004 var arrangøren en tidligere OL-by. I Nagano ble det endelig nederlandsk førsteplass i det Marianne Timmer vant foran Anni Friesinger og amerikanske Jennifer Rodriguez som imidlertid tok revansj og seiret suverent i Salt Lake City året etter. Siste mesterskap gikk i 2006 i Heerenveen, og russiske Svetlana Zjurova ble mester.