Her kan du lese del 1 av denne artikkelen
Heiden suveren – S-ene best i Europa
Ingen fortjener betegnelsen «kongen av allround» bedre enn amerikaneren Eric Heiden. Han satte det som kan betegnes som en umulig rekord da han i OL 1980 vant samtlige distanser, den nye OL-distansen 1000 m inkludert. I løpet av sin korte karriere har han følgende merittliste, i tillegg til sine fem strake OL-gull: 4 gull i Sprint-VM 1977-80, 3 gull i Allround-VM 1977-79, 2 gull i Junior VM 1977-78. Han satte 16 offisielle verdensrekorder på samtlige distanser fra 500 til 10 000 m samt sammenlagt, sju junior-rekorder og åtte seniorrekorder. Etter OL-suksessen i 1980 måtte han imidlertid se seg knepent slått av nederlenderen Hilbert van der Duim i Allround-VM i Heerenveen i begynnelsen av mars. Han var nok utladet etter OL, men det må sies at var usedvanlig uheldig med forholdene med vind og skiftende isforhold i Nederland. Stevnet ble hans siste opptreden som skøyteløper. I 1981 prøvde han seg som proffsyklist uten suksess. Han satset i stedet på legestudier, og praktiserte som kirurg i California. Han var lege for den amerikanske OL-troppen på skøyter i fire påfølgende Olympiske leker etter årtusenskiftet. Heiden fremsto som en høflig ung mann som ikke satte seg selv i unødig fokus. Han ble tilbudt å tenne den olympiske ild under åpningen av OL i Salt Lake City i 2002, men foreslo i stedet at oppgaven burde gis til det seirende amerikansske ishockeylaget fra OL i Lake Placid, ‘The miracle team’, som slo storfavoritten Sovjet 4-3 i en uhyre dramatisk finale.
Mens Heiden dominerte VM, var de fire norske S-ene dominerende i Eurpamesterskapene i perioden. Under EM i Larvik i 1977 fikk vi en ny firedobelt norsk: Storholt gull, Stenshjemmet sølv og Sjøbrend bronse. Stensen fikk 4. plass. Hvilken pangstart for den nye kunstisbanen i Larvik! Blant tilskuerne fant vi to fremtidige storløpere: Bjørg Eva Jensen og Tom Erik Oxholm, begge trent av den senere landlagstrener Hans Trygve Kristiansen. De ble norsk dobbeltseier på alle distansen unntatt 1500 m, hvor S-ene fylte hele pallen. Under i Heerenveen VM tre uker senere var det Storholt og Stensen som kom nærmest Heiden på seierspallen. Sjøbrend var best på 1500 m og Stensen vant 5000 m. I EM på Bislett året etter dukket Sergej Martsjuk opp og vant foran Stensen, Storholt og Stenshjemmet, mens en noe indisponert Sjøbrend ble henvist til 7. plass. Dette ble siste gang de fire opptrådte sammen. Stensen valgte å avslutte idrettskarrieren, og i EM Deventer 1979 hadde Larvik-gutten Øyvind Tveter tatt den ledige plassen etter Stensen. Storholt imponerte med å vinne de tre første distansene, og var allerede mester. Stenshjemmet vant milløpet og sikret dobbeltseier, mens fjorårsmesteren Martsjuk denne gang måtte nøye seg med bronsen. I 1980 gikk EM på den nyekunstisbanen i Trondheim. Sjøbrend var fortsatt ute av form, og inn på laget kom Tom Erik Oxholm fra Larvik og Henning Kaarud fra Tønsberg. Skøytemiljøet i Vestfold blomstet! Og det ble norsk tredobbelt i Trondheim, Stenshjemmet vant foran Storholt og Oxholm. Norge vant alle distansene, og debutanten Oxholm imponerte med a ta seieren på de to lengste. Stenshjemmet vant 500, mens Storholt vant 1500 m til hjemmepublikumets store begeistring. Under VM i Heerenveen, Heidens avskjedløp, vant Oxholm 5000 m og tok bronsen i mesterskapet. Under OL i Lake Placid tidligere i sesongen ble han en yndling for norske supportere med sin friske satsing på langdistansene, og ble belønnet med bronse på begge. langdistansene. Den norske OL-innsatsen for de norske guttene må betegnes som særdeles bra. Stenshjemmet ble sølvvinner bak Heiden på 1500 og 5000, Terje Andersen tok bronse på 1500 m og Frode Rønning tok bronse på 1000 m i tillegg til 4. plass på 500. Men det ble et historisk OL-gull for Norge likevel. Sseongens juniorverdensmester, Bjørg Eva Jensen, tok en lovende 4. plass på 1500 m, som Lisbeth Korsmo hadde gjort fire år tidligere. På 3000 m stilte den målbevisste Larvik-jenta opp i første par mot Eric Heidens søster Beth, en av flere forhåndsfavoritter. Bjørg Eva – som feiret sin 20-årsdag på OLs åpningsdag tok intiativet i paret fra start og kjempet seg inn til 4.32.13, Heiden 4.33.77. I andre par kom det som skulle bli den farligste utforeren, den øst-tyske 20-åringen Sabine Becker. Hun klarte ikke å holde Bjørg-Evas åpningsrunder, men avsluttet med dagens sterkeste sisterunde til tiden 4.32.79. Ingen av de øvrige startende kom i nærheten av disse tidene, og ungjenta fra Larvik ble historisk: Den første kvinnelige norske skøyteløper med OL-gull, og det er hun fortsatt, 43 år senere. Vi får vente og se hva som skjer i 2026.
Tronen ledig etter Heiden
Etter at Eric Heiden avsluttet karrieren, grep de gjenværende tre S-ene sjansen. Under EM i Deventer 1981 ble det endelig Amund Sjøbrends tur. Han ledet etter første dag etter å ha vunnet 5000 m, fortsatte med en god 1500 m med tre nordmenn på seierspallen, og se på jevnheten: 1. Stenshjemmet 2.00.12, deretter 2. Storholt og Stenshjemmet 2.00.16! Amund avsluttet med en solid 10 000 m og ble europamester med klar margin til van der Duim og Stenshjemmet, som tok de øvrige medaljene. Det påfølgende VM ble imøtesett med stor spenning. Et fullsatt Bislett tok imot 36 deltakere fra 17 nasjoner. Det ble et fantastisk mesterskap og et verdig farvel for de tre gjenværende S-ene. Den fjerde, Sten Stensen, var også til stede som NRK-reporter på indre bane. Starten var strålende: Stenshjemmet gikk en gnistrende 500 m på 38.72, Storholt fulgte flott opp med tredjeplass på 38.92, mens Sjøbrend var noe mer reservert me en litt for forsiktig indresving og noterte 39.54. 5000 m ble vunnet av Piet Kleine på 7.16.17, Stenshjemmet på tredje hadde 7.17.39 med Amund like bak: 7.17.51. Hilbert van der Duim la inn sluttspurten en runde for tidlig, ble tatt igjen av Sjøbrend. Etter å ha falt på 1500 m har han definitivt ute av medaljekampen. Etter første dag var det tredobbelt norsk med Stenshjemmet i klar ledelse. 1500 m ble helnorsk, med Sjøbrend som vinner, bare 0.22 sekunder foran Stenshjemmet med Storholt tett bak på tredje. Foran 10 000 måtte Amund slå Kaj med 16.58 sekunder for å passere han i sammendraget. Det så lenge ut som Lillestrøm-gutten hadde full kontroll, med fire runder før mål begynte det å gå tungt. På de to siste rundene sloknet han totalt og avsluttet med rundetider på 39 og 40 og kom i mål drøye to sekunder for sent. Men seierspallen ble helnorsk, Storholt hadde ingen problemer med å sikre seg bronsemedaljen. Amund avsluttet skøytekarrieren med å sette ny personlig rekord på 10 000 m: 14.78.51. Tre S-er igjen på seierspallen på Bislett, de tre tok sannelig farvel til skøytesporten på en ærefull måte. 1981-sesongen fikk en flott avslutning for Norges, da Frode Rønning ble sprintverdensmester i Grenoble etter å ha vunnet begge 500-metrene, den første på 37.72, over halvsekundet foran sin argeste konkurrent, den ‘karelske bjørn’ Sergej Khlebnikov. De skulle gå 37 år før vi fikk igjen en nordmann på toppen av seierspallen i et sprintmesterskap.
Frode Rønning, sprintverdensmester i 1981.
Arven etter de fire S-ene
Hvordan skulle Norge klare seg uten den fire S-ene? Mange stilte dette spørsmålet foran EM på Bislett i 1982. Det norske laget besto av tre løpere med internasjonal mesterskapserfaring, Tom Erik Oxholm, Øyvind Tveter, Henning Kaarud og en 21-årig trønder, den ferske norgesmester Rolf Falk-Larssen. Mesterskaet ble en tett duell mellom Falk-Larssen og svenskenes nye storløper Tomas Gustafson, juniorverdensmester i 1979 og 1980. Etter første dag var den unge trønderen i ledelsen etter andreplass på 500 m og en knallsterk seier på 5000 m med 7.04.58, men svensken knappet innpå etter 1500 m og måtte slå sin norske konkurrent med drøye 6 sekunder i samløp på 10 000 m for å sike seg mesterskapet. Det ble et dramatisk samløp, hvor merteskapet ble avgjort på siste runde. Gustafson gikk inn til ny verdensrekord 14.23.59, mens den unge trønderen sluttet på 14.30.34, 0.42 sekunder for sent, men ny norsk rekord og bedre enn noen av de fire S-ene hadde klart, uansett bane. Tiden står i dag i statistikkene som Rolfs personlige rekord. Under VM i nederlandske Assen en måned senere savnet nok Rolf Bislett-isen fra EM. Han var en løper som var avhengig av glatt is for å få utnyttet sin teknikk fullt ut. I Assen ble det VM-bronse, nesten et tidspoeng bak den nederlandske vinneren Hilbert van der Duim, men han slo denne gang Tomas Gustafson sammenlagt, svensken måtte nøye seg med 5. plass. I 1983-sesongen skulle det norske skøytepublikum få stifte bekjentskap med to unge Lillestrøm-gutter, begge juniorverdensmestre: Bjørn Nyland vant mesterskapet i 1981, Geir Karlstad i 1982. Begge ble tatt ut til EM i den Haag, og imponerte. Bjørn tok bronsemedaljen sammenlagt etter å ha vunnet 5000 m, og klubbkamerat Geir viste sine langdistanese-evner ved å vinne 10 000 m, klart foran Hilvert van der Duim, som ble europamester. Rolf Falk-Larssen var ikke i slag og havnet på 11. plass sammenlagt. Men han kom sterkt tilbake i VM på Bislett, hvor han sikret seg mesterskapet ved å vinne de tre første distansene, men fikk seg en meget ufortjent pipekonsert mot seg da han utladet sklei igjennom 10000 m og inn til 13. plass på distansen. Mesterskapet var allerede vunnet, og under den avsluttende seierseremonien fik han sin velfortjente hyllest. Unge Geir Karlstad begeistret publikum med 3. plasspå 5000 m, samt å gi verdensrekordholderen Tomas Gustafson hard kamp på 10 000 m. Det holdt til en fin 2. plass på distansen. Men 1984-sesongen ble ikke som forventet, selv om Falk-Larssen tok sølv under EM i Larvik. OL i Sarajevo ble en skikkelig nedtur for Norge som skøytenasjon, med Kai Arne Engelstads bronse på 1000 m som eneste medalje. De norske mellom og langdistanseløperne skuffet, Geir Karlstads 4. plass på 10 000 var et lyspunkt, men avstanden opp til gullvinneren Igor Malkov var hele 12.5 sekunder. Geir imponerte med seier på 10 000 m under både EM og VM 1985, men 1986-sesongen ble innledet med en skuffende norsk innsats under EM på Bislett, med den nye nederlandske stjernen Hein Vergeer som mester. VM i Inzell begynte katastrofalt, hvor Geir Karlstad, som stedig slet med ryggplager, ble eneste nordmann som kvalifiserte seg til10 000 m med en 13. plass på 5000 m. De øvrige norske løperne havnet på plasseringer mellom 20 og 30 på distansen. Da Geir Karlstad stilte til start på nest siste par på 10 000, hadde flere av de norske pressefolkene dratt tilbake til hotellet for å skrive sine dystre rapporter. De gikk dermed glipp av et løp som skulle gå inn som et høydepunkt i norsk skøytehistorie. Etter en litt forsiktig åpning, fortsatte Lillestrøm-gutten med lave 34-runder, deretter ble det 33-runder, og en våken Per Jorsett fant fram skjema til verdensrekord. Geir gikk i mål på den klassiske tiden 14.12.14, og forbedret verdensrekorden med nesten ti sekunder. I 1987-sesongen fortsatte Karlstad å imponere på 10 000 m, men hans svake 500 m forhindret han i å bestige seierpallen i allround-sammenheng. Under det første mesterskapet som ble arrangert innendørs, VM 1987 i Heerenveen, senket Geir sin egen verdensrekord på 10000 m til 14.03.92. På samme bane hadde han forbedret verdensrekorden på 5000 m til 6.45,44 under et verdenscupløp i november 1987. Forvetningene foran OL i den nye rekordraske skøytehallen i Calgary var store. Også Rolf Falk-Larssen begynte å finne tilbake til gamle takter på 1500 og 5000. Men veien fra Capitol til den Taipeiske klippe viste seg å være kort. Geir åpnet bra på sin 5000 m og hadde beste passeringstid ved passering 3000 m, men sloknet på de siste rundene og ble forbigått av parkamerat Michael Hadschieff på slutten av løpet og endte på en meget skuffende 7. plass. På 10 000 m ble det enda verre. Etter 6800 m falt Geir, og brøt løpet. Tomas Gustafson vant løpet på ny verdensrekord, 13.48.20. Geirs 7. plass på 5000 m ble Norges beste plassering, og OL gikk over i historien som det svakeste norske skøyte OL gjennom tidene, og er det heldigvis fortsatt, 35 år etter. Og Vinter-OL 1988 gikk over i historien som det svakeste gjennom tidene: Ingen norske gull. Også nordmennene med ski på beina hadde et dårlig OL. Opp-og nedturer i internasjonal toppidrett er riktignok ikke noe nytt fenomen i idrettshistorien. Parolen måtte bli: Samling i bånn! Og i september 1988 kom de forjettende ordene fra IOC-kongressen i Seoul: The decision is Lillehammer. Norge var tildelt vinter-OL 1994. Det ble startskuddet for gjenreisningsarbeidet for norsk vinteridrett.
The decision is Lillehammer
Gjennombrudd for kunstisbaner og innendørshaller
1960-tallet ble et gjennombrudd for 400-meters kunstisbaner, i 1970 var det slike baner i Nederland, Norge, Sverige, Østerrike, Ungarn og Japan, og i løpet av 1970-tallet kom flere nasjoner med: Sovjet, Finland, Øst- og Vest-Tyskland, Kina. Sør-Korea, USA, og Canada. 1980-tallet ble gjennombruddet for innendørshallene, og i dag finnes der rundt 40 hurtigløpshaller i tolv ulike land. Den klimatiske fordelen som de skandinaviske land hadde tidligere er eliminert, og tiden var over de utenlandske løpere - spesielt fra Nederland, kom til Norge vinterstid for å trene skøyter. Innendørshallene samt teknologiske faktorer som fantomtrikoten på 1980-tallet og klappskøyter på 1990-tallet, førte til en kraftig nivåhevning. Verdensrekorden på 10 000 m er nå over tre minutter bedre enn Hjalmar Andersens klassiske 16.32.6 fra 1952. I dag deltar løpere fra nærmere 40 nasjoner internasjonalt, en fordobling av antallet nasjoner på 1960-tallet. Tilsig av løpere fra rulleskøyter og kortbane har stimulert denne utviklingen. På 1980-tallet fikk vi en oppmykning av amatør-reglene, og de beste skøyteløperne ble heltids-utøvere. Skøyteforbundets sponsoravtaler ble markant høyere, og ISUs TV-avtaler ble en vesentlig inntektskilde. Innføringen av Verdenscupen i hurtigløp fra 1987 ga nye muligheter for distanse-spesialitene. Innføringen av VM enkeltdistanser fra 1996 gå distansespesialistene mulighet til å vinne medaljer, ikke minst de typiske langdistanseløperne. Et mesterskap som ville ha passet Geir Karlstad perfekt.
