Knut Johannesen – fra Kampen til Squaw Valley – og fire år til
Sovjets inntreden på den internasjonale skøytearenaen, samtidig med at skøytekongen Hjallis abdiserte, skapte en ny situasjon. Hvem skulle ta opp kampen med de tilsynelatende uovervinnelige løperne fra vårt store naboland i øst, og forsvare vår posisjon som ledende skøytenasjon? Svaret kom i 1955, da trådte en 21-årig østkantgutt fra hovedstaden fram som norsk skøytesports nye fremtidshåp. Knut Johannesen – blant venner Kupper’n – sto fram som nasjonens nye skøytehåp. Han ble som 13-åring medlem av Arbeidernes Skøyteklubb, som hadde sin hjemmebane på Jordal Stadion, like ved Jordal Amfi, hovedanlegget for ishockey under OL i 1952. Han var en habil gutteløper, som 16-åring klarte han 49.7 på 500 m, og i sitt første Junior-NM i 1951 havnet han på en relativt beskjeden 11. plass, drøye fire tidspoeng bak vinneren Knut Bjørnsen fra OSK, som senere skulle bli mest kjent som radio- og TV-formidler av skøytemesterskap til det norske publikum. Hans navnebror fra Kampen satset videre, og treningen begynte nå å gi resultater. I 1952 tok han sølv i Junior-NM etter en jevn duell med vinneren Ragnar Andreassen fra Brandbu, så fulgte 8.plass i NM 1953 og 11. plass i 1954 som senior. Sin første store internasjonale representasjonsoppgave fikk han i EM Davos senere i sesongen, hvor han fikk siste ærespris som 12. mann i sammendraget. Senere i sesongen senket han sine langdistanseperser til 8.21.8 og 17.35.8 på norsk is. Sitt store gjennombrudd fikk han i 1955. Først ble han norsk mester, under EM i Falun var han uheldig med fall både på 5000 og 10 000 m. To uker senere gikk turen til Moskva og møte med de imponerende Sovjet-stjernene med Boris Sjilkov og Oleg Gontsjarenko i spissen, det første ISU-mesterskapet som ble arrangert i Sovjet etter revolusjonen i 1917. Foran et fullsatt Lille Dinamo Stadion vant Sigvard ‘Sigge’ Ericsson, som hadde slått de sovjetiske stjernene klart allerede under EM i Falun. Knut Johannesen vant 5000 m og ble nummer 2 på 10 000, bare slått av Ericsson, og fikk en flott 5. plass sammenlagt. I 1956 var OL i Cortina det store målet. Etter den noe skuffende 8. plassen på 5000 m gikk han inn til sterke 16.36.9 i 7. par og tok ledelsen, drøye fem sekunder foran Gontsjarenko. Tre par senere gikk Ericsson hardt ut og lå foran Knuts passeringstider hele veien. I mål var han et sekund foran nordmannen, som måtte nøye seg med sølv. Etter OL var det VM på Bislett, og her ble det tredobbelt til Sovjet, Gontsjarenko vant foran Robert Merkulov og Jevgenij Grisjin, mens Torstein Seiersten ble beste nordmann med seier på 10 000 m og 4. plass sammenlagt. Knut måtte nøye seg med 7. plass i sammendraget, men kom sterkt tilbake under EM i Helsinki to uker senere. Han vant begge langdistansene. Sprinteren Grisjin klarte imidlertid å holde unna i kampen om mesterskapet da han kjempet seg gjennom milløpet og ble mester med to 10 000 m-sekunders margin til Knut. I 1957 åpnet sesongens mesterskap med en ny sølvmedalje til Kupper’n under EM på Bislett første helg i februar, denne gang med Oleg Gontsjarenko som mester, men så, to uker senere, var det endelig Knuts tur under VM i Östersund. Etter tre distanser lå Knut på tredjeplass bak Sjilkov og Gontsjarenko. Men Knut gikk en knallgod 10 000 og var farlig nær Hjallis’ verdensrekord på 16.32.6 da han passerte målstreken på 16.33.9, ny personlig rekord. Dermed var mesterskapet sikret foran tre Sovjet-løpere. Endelig!
Sovjet kom sterkt tilbake i 1958 med dobbeltseier til Gontsjarenko og den enarmede Vladimir Sjilykovskij både i EM og VM, Knut måtte nøye seg med bronse i EM, mens Roald Aas var den som kom nærmest Sovjet-paret i VM, og ble bronsemedaljør. 1959-sesongen begynte fint med EM-tittel til Knut på historiens første mesterskap på kunstis: Nya Ullevi i Göteborg. Under VM på Bislett måtte han imidlertid nøye seg med den sure 4. plassen, bak finnene Juhani Järvinen og Toivo Salonen og russeren Merkulov. Sesongen ble avsluttet med en tur til California og Squaw Valley, åstedet for OL 1960, hvor Knut prøvde seg på en 10 000 m, som han vant på 16.42.7. Järvinen satte en imponerende verdensrekord på 1500 m med 2.06.3, og beviste at her kunne det gås fort!
Kupper`n klargjør skøytene før løp. Foto: Hamar Stiftstidende/Anno Domkirkeodden
1960-sesongen begynte godt for Knut Johannesen, da han vant EM under vanskelige forhold på Bislett, foran russernes nye stjerne Boris Stenin.VM i Davos ble imidlertid en nedtur, med 7. plass sammenlagt for vår mann. Så gikk turen til Squaw Valley. På 5000 m ble det sølv, men avstanden til vinneren Viktor Kositsjkin var betenkelig – nesten 10 sekunder. 10 000 m begynte sensasjonelt, da den 26-årige Göteborgeren Kjell Bäckman knuste Hjallis sin legendariske verdensrekord da han i andre par gikk i mål på 16.14.2. Han ledet klart da Knut Johannesen la ut på løpet som skulle bli ikonisk, verdensrekord på 15.46.6. Radiolytterne hjemme i Norge satt som fjetret, blant dem var dikteren Olav H. Hauge og hans mor. Dikteren gir sin opplevelse av øyeblikket i dette velkjente diktet:
KUPPERN SKRID I SQUAW VALLEY
Eg har òg teke premi på skeisor, eg vart
nummer fire i eit skulerenn
då eg var åtte, etter han Leiv.
Men dei hine hadde stålsette skeisor,
og eg berre jarn.
Eg hadde kjøpt mine hjå urmakaren,
eg tok dei som hadde
største snablane.
Men no skrid Kupper’n i Squaw Valley!
Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10 000 m,
men ordi fær ein djervare sving,
og ho mor grip fastare um staven.
To triste sesonger, etterfulgt av en revolusjon
Squaw Valley-eventyret, som i tillegg til Knuts gull på 1500 m også ga et OL-gull til den trofaste sliteren Roald Aas, som etter å ha tapt OL-gullet på distansen på Bislett åtte år tidligere på grunn av snøværet, fikk en velfortjent opptur på tampen av sin karriere.
Sesongene 1961 og 1962 ble en av de aller svakeste i vår skøytehistorie. Knut Johannesen var fortsatt vår beste løper, men han måtte nøye seg med 5. plass i EM både i 1961 og 1962, og anda dårligere i VM: 11. plass i 1961 og 7. plass i 1962. Bunnpunktet ble nådd i trelandskampen Norge-Nederland-Sverige på den nye kunstisbanen i Amsterdam. For første gang tapte vi en skøytelandskamp for menn mot Sverige, og det med klar margin. Foran 1963-sesongen var det klart at noe måtte gjøres. Men hva? Harry Haraldsen, forbundets mangeårige forbundsinstruktør, foreslo våren 1962 å engasjere Stein Johnson som landslagstrener, og skøytestyret sa ja. Johnson, som var gammel diskoskaster og kjent med de nyeste treningsmetoder i friidrett, la vekt på mengdetrening med 75% intensitet i oppkjøringen mot sesongen. Johnson var en systematiker, som også la vekt på å forklare løperne hvorfor de skulle trene som han anbefalte. På sin første treningssamling med skøytegutta la han fram sine tanker om trening, og de aller fleste ble med på hans opplegg, blant andre Knut Johannesen og en 17-åring fra Lillehammer ved navn Per Ivar Moe, som var kommet fra Lillehammer til Oslo og OI for å satse på skøytedporten. Og sesongen begynte lovende. Under de tradisjonelle nyttårsløpene løsnet det for Tønsberg-gutten Fred Anton Maier, som slettet Seierstens banerekord fra VM 1956 med neste 7 sekunder til 16.37.5. NM på Hamar tre uker senere ble et rekordras uten like. Den gamle mester Knut Johannesen vant sin 8. NM-tittel, og satte norsk rekord på 5000 (7.47.1), 10 000 (16.08.5) og sammenlagt. Nils Aaness vant 1500 m på 2.11.5, og Alv Gjestvang satte ny norsk rekord på 500 m, 40.8. Men dette var bare begynnelsen: En uke senere var det landskamp mot Sovjet på Bislett. Norge vant en knusende overlegen seier, Knut Johannesen satte ny verdensrekord på 5000 m med 7.37.8, hvor fire nordmenn gikk under den gamle rekorden. Nils Aaness satte verdensrekord sammenlagt, i tillegg ble det norsk rekord på de øvrige distanser: Gjestvang 40.7 på 500, Knut 2.10.3 på 1500 m og Maier med 15.49.7 på mila. Under EM i Göteborg en uke senere ble det norsk firedobbelt sammenlagt, med Nils Aaness som europamester, fulgt av Johannesen, Moe og trønderen Magne Thomassen. Disse fire pluss Maier reiste til Japan og VM i Karuizawa siste helg i februar med skyhøye forventninger hjemmefra, men svenske Jonny Nilsson ville det annerledes. Han tok VM-tittelen med klar margin, og ikke nok med det, han slettet Knuts klassiske 15.46.6 fra rekordlistene med å notere fantastiske 15.33.0 på det avsluttende mil-løpet. Det hjalp jo litt på humøret av vi endte opp med 5 nordmenn blant de 7 beste, bare kineser Wang Chin-Yu snek seg inn i den norske rekka med sin 5. plass. Forventningene foran 1964 og OL i Innsbruck var store, og det med god grunn.
1964: Knut Johannesen avslutter karrieren som verdensmester og olympisk mester – hvilket punktum!
Den første internasjonale styrkeprøve var EM på Bislett 18. og 19. januar. Sovjets debutanter Ants Antson og Jurij Jumasjev utkjempet en spennende duell med Per Ivar Moe og Knut Johannesen, det endte med Sovjetisk dobbeltseier. Den 25-årige estlender Antson fikk sitt store gjennombrudd dette året med EM-tittel og OL-gull på 1500 m. Moe, nettopp fylt 19, knep bronsen foran Johannesen, som dog viste styrke på langdistansene med seier på 5000 og 10000, den siste distansen på ny norsk og personlig rekord: 15.42.9, tiden fra Squaw Valley ble slått på Bislett! Ei uke senere var det NM i Tønsberg, hvor Per Ivar Moe lå 1.6 tidspoeng foran Knut etter tre løp, etter å ha slått han med over 6 sekunder på 5000. Selv om Knut vant 10000 m, kunne Per Ivar sikre seg laurbærkransen med god margin. OL i Innsbruck var neste punkt på programmet. Første dag gikk Alv Gjestvang inn til en flott 500 m og delt sølv med Sovjets toppsprintere Grisjin og Vladimir Orlov. Tiden var 40.6, amerikaneren Dick McDermott vant på sterke 40.1, ny olympisk rekord. 5000 m den påfølgende dag ble den største i norsk skøytesports OL-historie, med tre nordmenn på seierspallen. Øverst tronet Kampens store sønn. Knut vant sitt andre OL-gull, og tiden 7.38.4 var ny olympisk rekord. Da Knut startet i det 14. par var to nordmenn i tet, Moe med 7.38.6 og Maier med 7.42.0, begge tider under den gamle olympiskerekord til Viktor Kositsjkin på 7.51.3. Da Knut passerte 3000 m lå han likt med Maier og tre sekunder bak Moe. Men avslutningen var en mester verdig: Med en 36-runde ved passering 3400 m var han plutselig bare 1 sekund bak Moe, og den avstanden holdt seg helt til det ringte for siste runde. Da hadde de samme passeringstid. Knut avsluttet med 38.4 mot Moes 38.6, og gullet var sikret med 0.2 sekunders margin. Tittelforsvarer Kositsjkin slo sin egen olympiske rekord med 5.5 sekunder, men måtte nøye seg med 4. plass. 10 000 m to dager senere ble dramatisk. Verdensrekordholder Jonny Nilsson, som Knut hadde slått med drøye 11 sekunder i EM på Bislett tre uker tidligere, noterte sesongbeste med 15.50.1 i første par. Men vinden ble et problem, til tider oppe i 8-9 sekundmeter i kastene. Etter 4 par var det besluttet å preparere isen på lagledermøte dagen i forveien. Overdommer Sven Låftman besluttet å høvle isen, uten at gliden i isen ble noe bedre. Knut i 6. par måtte gi tapt mot Jonnys rundetider etter 6000 m i vindkastene, avsluttet med 39 og 40-runder og kom i mål på 16.06.3, over 16 sekunder bak sin svenske konkurrent. I et av de aller siste parene gjorde Fred Anton Maier et tappert forsøk på å følge Jonnys rundetider. Det gikk fram til halvveis i løpet, men så ble det 40-runder, og fire runder før mål lå han fire sekunder bak Knut. Men så våknet Fred Anton, med rundetider på 39-39-38 var han sekundet bak sin landsmann da klokka ringte, og med en sisterunde på 38 snek han seg 0.3 sekunder foran Knut, sølvmedaljen var hans. Vår tredjemann på distansen, Per Ivar Moe, havnet på 40-runder tidlig i løpet, og fullførte i vindkastene til 16.47.1 og en 13. plass.
VM i Helsinki var av Knut selv annonsert som punktum på hans mesterskapskarriere, og det ble et verdig punktum. Mesterskapet fikk en dramatisk åpning. Europamestrene fra 1963 og 1964, Nils Aaness og Ants Antson, gikk begge over ende på 500 m, det samme gjorde Maier. Knut havnet på den øvre halvdel av resultatlista med 43.6, og vant 5000 m på 7.41.3, med uheldige Maier drøye sekundet bak. Den like uheldige Aaness sikret seg seieren på 1500 m, og etter tre distanser var Knuts gamle rival fra OL 1960, Viktor Kositsjkin i teten. Knut måtte slå han på 10 000 m med litt over tre sekunder. Det ble ikke noe problem. Knut vant distansen på 16.06.9, 9.4 sekunder foran Maier og 10.4 sekunder foran sin russiske rival. Karrieren ble avsluttet med sin andre VM-seier, 7 år etter hans første på Fyrvalla i Östersund i 1957.
Ti år med Kupper’n som frontfigur i norsk skøytesport var over. Gutten fra Kampen ble en særdeles folkekjær representant for idretten sin. Som sin forgjenger Hjallis var han vennlig og utadvendt, og alltid villig til å stille opp for sin kjære idrett. Han fortsatte med å holde seg i form som mosjonist og veteranløper. Han sa ja til sentrale verv i sin klubb, og var en ivrig leder av skøyteforbundets banekomite i flere år. Det var et stort øyeblikk for han da landets første kunstisbane for hurtigløp ble offisielt innviet høsten 1969 på Valle Hovin, med tribunefasiliteter og eget klubbrom for Arbeidernes Skøyteklubb. Valle Hovin har siden vært klubbens hjemmebane, og Knut Johannesen, som rundet 89 år i november 2022, ønsker seg nå tak over Valle-Hovin, slik at hovedstaden igjen kan få en moderne mesterskapsarena for hurtigløp.
Ny Norgesrekord på 5000m satt på Hamar Stadion, 1963.
Foto:Foto: Hamar Stiftstidende/Anno Domkirkeodden
Knut Johannesen spilte en sentral rolle i det som i ettertid er blitt kalt Skøyterevolusjonen 1963. Legendariske skøyterekorder satt på hurtige høyfjellsbaner som Medeo og Squaw Valley ble slått gang på gang. Norske skøyteløpere førte an, med Bislett Stadion som sentral arena i rekordraset. Men allerede i 1964 var våre utenlandske konkurrenter med Sovjet, Sverige og Nederland i spissen på høyde med de norske løperne. To faktorer trekkes fram som årsaker til den kraftige nivåhevningen i 1963. Den første, og etter de fleste mening den viktigste, er sterkt forbedrede treningsmetoder, med fokus på systematikk og det å bygge opp den generelle styrken i barmarksperioden. Eksponenten for denne treningsfilosofien var Stein Johnson. Han hadde senere suksess med padlerne (Gullfireren i 1968) og sykkel (Knut Knudsens banegull i 1972), og var en nyttig rådgiver for skiskytteren Eirik Kvalfoss, da han kom tilbake etter en motgangsperiode og ble verdensmester i 1989. Stein Johnson fikk meget velfortjent Idrettsgallaens hederspris i 2006. En annen faktor som trekkes fram som årsak til skøyterevolusjonen er den nye skøytetrikoten av nylon, som ble tatt i bruk av alle større skøytenasjoner i 1963. Trikoten ble ifølge historien «oppfunnet» av den kanadiske skøyteløperen Paul Enock, som foran et skøytestevne på Hamar i februar 1962 var uheldig og brant hull i sin ulltrikot med strykejernet kvelden før stevnet. I mangel av noe bedre lånte han konas strømpebukse av nylon. Iført denne gikk han 3000 m på 4.37.2, tre sekunder bedre enn gjeldende verdensrekord! Sesongen etter var nylontrikoten allemannseie for ambisiøse løpere som satset på skøyter.
Norge sto ikke ribbet igjen etter Knut Johannesens abdikasjon som skøyteløper. Et sterkt landslag med Per Ivar Moe, Nils Aaness, Fred Anton Maier, Magne Thomassen og unge, lovende utøvere som Svein Erik Stiansen, Per Willy Guttormsen og Ivar Eriksen (alle av årgang 1942) sto klare til å føre tradisjonen videre gjennom resten av 1960-tallet. Etter mange dårlige år var dukket det opp kvinnelige skøyteløpere som var i stand til å ta kampen opp mot sterke løpere fra Sovjet og Øst-Tyskland. Nederlandske skøyteløpere var ikke lenger avhengig av å reise til Norge for å få istrening. Kunstisbaner ble åpnet i en rekke land i løpet av 1970-tallet. Skøytefamilien var i ferd med å vokse, og Nord-Europas klimatiske overtak var i ferd med å bli en saga blott.
